Franchise i varehandelen: Makt uten ansvar - De Facto

Skal allmenngjøring benyttes som virkemiddel kreves det derfor en endring av lovens ordlyd i
retning av at ”lovens formål er å sikre lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med det som
er vanlige tariffbestemmelser i en bransje”. En slik endring kunne vært nyttig i mange
bransjer, slik loven er utformet i dag kan det faktisk hevdes at den diskriminerer
arbeidsgrupper som har vært i landet i lang tid i forhold til utenlandske arbeidstakere. Slik sett
kan det diskuteres om ikke lovverket er i strid med EØS-avtalen, som fastslår at lovverket
skal være ikke-diskriminerende. Ut i fra det vi har sett, særlig i små butikker, er det likevel
liten tvil om at en allmenngjøring kunne vært på sin plass. Fra deler av fagbevegelsen er en av
innvendingene mot bruk av allmenngjøring at det gjør det vanskeligere å få folk til å
organisere seg. Dette ser ikke ut til å være riktig. Uten at det er systematisk oppsummert, kan
det se ut som om det er enklere å få folk til å organisere seg. Med en allmenngjort tariffavtale
vil fagforeningas oppgave bli å påse at den enkelte arbeidstaker får de rettigheter han eller hun
har krav på, en oppgave som er vesentlig enklere å kontrollere enn hvis du skal gå veien om at
det må opprettes tariffavtale også.
Fagbevegelsen bør sette i gang et arbeid med sikte på å gjøre bruk av allmenngjøring enklere
enn det er i dag. Siktemålet bør være at allmenngjøring kan brukes i alle deler av arbeidslivet
der det er stor risiko for sosial dumping, kravene til dokumentasjon bør også forenkles i
forhold til dagens praksis. Dette vil gjøre allmenngjøring til et lettere verktøy å bruke hvis
redskapet anses som riktig å bruke i det enkelte forbund.
18.5. Organisering av franchisetakere?
Den grunnleggende forutsetning for å styrke både franchisetaker og ansatte hos franchisetaker
er organisering. Vi har sett at forhandlerne i Narvesen og 7-Eleven har fått til noen
forbedringer i sine avtaler med Reitangruppen, basis for forandringene er at de har vært
organisert. Selv om forandringene ikke er veldig store hadde de ikke vært mulig å få til uten
felles opptreden. Forhandlerforeningen i 7-Eleven organiserer nå så godt som alle
franchisetakerne i systemet, i Narvesen er det opp mot 80 % som er med. Tilsvarende er det
også en forhandlerforening i Rema 1000, med omtrent 140 medlemmer, som arbeider for å
bedre vilkårene for kjøpmennene i Rema 1000. Også i Norgesgruppen og ICA finnes det
forhandlerforeninger, gjerne organisert med utgangspunkt i de råd og utvalg som finnes i
franchisekonseptene. Men franchisetakerne har ingen samlende interesseorganisasjon som kan
gi nødvendig styrke til reelt å møte franchisegiver som motpart, og de forskjellige
forhandlerforeningene har liten kontakt seg i mellom. Maktforholdene er slik at franchisegiver
kan velge å høre på de råd som gis, eller la det være. Og det finnes heller ingen organisasjon
som kan gi potensielt nye franchisetakere rådgivning rundt forslag til franchiseavtale. Nye
franchisegivere er i tilfelle henvist til jurister, det er dyrt og uten sikkerhet for at resultatet blir
konkrete forbedringer. Når vi ser hvordan mange av franchisekonseptene rekrutterer unge
franchisetakere er det i enda større grad med på å understreke behovet for en organisasjon å
hente rådgivning fra.
Det burde derfor være grunnlag for å opprette en felles, nasjonal interesseorganisering for
franchisetakere. Handel og Kontor gjorde et vedtak om å gi et begrenset organisasjonstilbud
for franchisetakere i 2003 i form av et tilbud om samlinger for medlemmer som var
franchisetakere, ”ledersamlinger”. Dette har ikke resultert i utviklingen av en omfattende
organisering av franchisetakere i HKs regi. Vi er usikre på om det er riktig å legge et slikt
tilbud til et av forbundene i LO. Franchisetakere møter mange felles problemer som tilsier at
en enhetlig organisering kunne vært nyttig, men det er også store forskjeller mellom
99