Franchise i varehandelen: Makt uten ansvar - De Facto

opplysningene i regnskapet er korrekte) overført til FT, mens kjeden sitter på de
opplysningene som ligger til grunn for regnskapet. I den svenske debatten om dette hevdet
talsmenn for Reitangruppen at kjøpmennene kunne få tilgang til all underliggende
informasjon dersom de eksplisitt krevde det. De som hadde prøvd dette, møtte imidlertid en
holdning fra kjedens representanter som hevdet at ”dette var svært arbeidskrevende og
vanskelig å få til i praksis”.
Systemet med at kjeden fører regnskapene, og i tillegg bruker sin egen revisor også til FTs
regnskaper, understreker ubalansen i disse franchisekontraktene. Den ene parten sitter i
realiteten med all informasjon, mens den andre parten blir presentert for resultater som oftest
oppfattes som både endelige og udiskutable.
13.5. Økonomi
Vi har sett at franchisegiveren bestemmer hvilke varer som skal selges, samt både innkjøps-
og utsalgspris på varene. I realiteten har FG dermed kontroll over de to komponentene som
avgjør den såkalte bruttofortjenesten i butikkene (netto salgsinntekter minus varekjøp). I
tillegg slås det fast at kjøpmennene selv skal dekke alle kostnader knyttet til verdifall på
varelageret (vareavskrivninger som følge av kassering av frukt og ferskvarer, utgått på dato,
mv,) og svinn (tyverier o.l).
Men først skal kjeden (7-Eleven/Reitan) ha sitt. I kontrakten heter det:
”Som vederlag for FTs rett til å disponere kiosken med inventar og utstyr, m.v., betaler
FT en løpende avgift (splitt) som i hver avregningsperiode beregnes på grunnlag av
kioskens bruttofortjeneste på solgte varer og tjenester (inkludert provisjonsinntekter)”.
Fastsettingen av ”splitten” vil selvfølgelig være avgjørende for hvor mye franchisetakerne har
igjen til å dekke svinn, lønninger og andre driftsutgifter, og eventuelt til resultat. Normalt har
Reitangruppen tatt 40-45 prosent av bruttofortjenesten. Etter den omfattende uroen i 7-
Eleven-kjeden vinteren og våren 2007 ble denne satsen satt ned med 5-6 prosent for mange av
dem som slet mest.
Reitan-kjedene regner med at det normalt er om lag 3 prosent svinn i butikkene deres, og
hovedregelen er at dette skal fastsettes på grunnlag av fysiske varetellinger. Som tidligere
nevnt har kjeden (FG) kontroll med alle transaksjoner mellom butikkene og kjeden og mellom
butikkene og andre aktører, mens kjøpmennene selv mottar ferdige regnskapsoppstillinger fra
hovedkontoret.
I mange tilfeller har kjøpmenn blitt presentert for regninger på flere hundre tusen kroner for
påstått svinn. Kjøpmennene har bestridt at et slik svinnomfang er mulig, og det er ofte
konflikter mellom kjøpmenn og kjede om det legale grunnlaget for disse svinnregningene.
Problemet er at kjøpmennene ikke har kontroll med og oversikt over det faktagrunnlaget som
måtte eksistere (mer om dette nedenfor i punktet ”Store konflikter i svensk og norsk 7-
Eleven”).
Butikken / kiosken har altså sine inntekter fra varesalg og service- /provisjonsinntekter.
Provisjonsinntektene stammer fra salg av for eksempel billetter, telekort, o.a. (Tidligere også
automatinntekter). Når alle varekostnader er trukket fra (varekjøp, vareavskrivninger og
67