Franchise i varehandelen: Makt uten ansvar - De Facto

4.1. Standardinnhold i franchiseavtaler
I den offentlige diskusjonen om franchise er det vanlig å hevde at når det blir offentlig
oppmerksomhet rundt en kjede eller en butikk så er problemene særegne for den butikken
eller kjeden som får dårlig omtale. Og alle eksempler har sin særegenhet. Men finnes det noe
felles? Hvilke styringsmuligheter vil franchisegiver vanligvis ha, hva er det vanligvis mulig å
styre innenfor de muligheter det juridiske rammeverket, franchiseavtalen, gir. Vi vil gi et
bilde av hva en franchiseavtale vanligvis regulerer ved å gjengi hovedpunktene i hva en
franchiseavtale bør innholde. Framstillingen er basert på Rasmussen og Reidarsons bok
”Handelstrender, kjedeutvikling og service”.
De betoner at kontrakten bør være åpen, rimelig og klar. Alle forhold av betydning som
regulerer forholdet mellom partene bør beskrives i kontrakten. Det understrekes også
viktigheten av å få fram partenes rettigheter og forpliktelser. Det anbefales også at det
anvendes en jurist under utforming av kontrakten, slik at formuleringene er entydige i tilfelle
det skulle oppstå en juridisk tvist.
4.1.1. Beskrivelse og målsetting
Kontrakten bør inneholde en klar beskrivelse av hvem partene er, henholdsvis franchisegiver
(FG) og franchisetaker (FT) 16 . Den bør også klargjøre om retningslinjer i driftshåndbok og
leieavtale er en del av kontrakten, evt. hvilke andre dokumenter som følger kontrakten, som
eksempel kan nevnes kjedens vedtekter.
Kontrakten bør fastslå at det dreier seg om en kontrakt mellom selvstendige parter, og at FT
ikke kan påføre FG andre forpliktelser enn det som kommer fram av kontrakten.
Det anbefales at kontrakten tar med noe om formålet med samarbeidet, hvor mye er helt
avhengig av hvor omfattende driftshåndboka eller andre manualer som er en del av kontrakten
er.
4.1.2. Avtalens omfang
FT skal ha rett til å bruke kjedens varemerker, navn og metoder i kontraktstida. I tillegg skal
FT ha rett til å selge FGs vareutvalg i et nærmere angitt område. Kontrakten bør angi hvor FT
skal drive sin virksomhet, og om det finnes noen begrensninger i form av geografisk avstand,
enten i form av antall km eller kommune, fylkesgrenser eller lignende. Det bør også angis til
hva slags betingelser FT kan selge nye produkter. Hvis det er aktuelt å kjøpe produkter fra
andre enn FG, kan avtalen inneholde begrensninger som angir hvor mye som må kjøpes fra
FG, her nevnes 90 % som eksempel.
Hvis geografisk avgrensning er vanskelig bør avtalen inneholde bestemmelse som kan si noe
om hvor mange FT det kan være innenfor et område.
16 Rasmussen og Reidarson bruker her sentralledd (SL) og kjedemedlem (KM). Vi har valgt å bruke
franchisegiver og franchisetaker fordi det er de begrepene vi bruker ellers i rapporten
26