Franchise i varehandelen: Makt uten ansvar - De Facto

selvstendig næringsdrivende. Franchisetaker har fullt arbeidsgiveransvar overfor sine ansatte,
franchisegiver har ingen forpliktelser, verken i forhold til lønn, stillingsvern, helse, miljø og
sikkerhet, arbeidstid eller andre forhold som påvirker den ansattes hverdag. Dette til tross for
at franchisegiver i realiteten legger mye av premissene for hva franchisetaker kan gjøre.
Tillitsvalgte, ansatte og franchisetaker ville vært styrket hvis franchisegiver hadde hatt
arbeidsgiveransvar. Franchise kan også defineres som en foretaksgruppe der franchisegiver
har så sterk innflytelse at det blir å sammenlikne med et konsernliknende forhold.
Franchisetaker vil da fortsatt være arbeidsgiver for sine ansatte, men franchisetaker og dennes
ansatte kan vurderes som et selskap innenfor en gruppe på linje med det at aksjeselskap er i et
konsern. Å definere franchise innenfor gruppebegrepet vil ikke gi franchisegiver
arbeidsgiveransvaret, men vil gi de ansatte en mulighet til innflytelse de ikke har så lenge
forholdet mellom franchisetaker og franchisegiver blir sett på utelukkende som et
avtalebestemt forhold mellom selvstendige parter. Dette vil gi franchisegiver betydelig færre
forpliktelser enn et direkte arbeidsgiveransvar vil gjøre, men vil likevel øke de tillitsvalgtes
muligheter til innflytelse overfor franchisegiver.
17.3. Er franchisegiver arbeidsgiver i følge dagens lovverk?
Hvis franchisegiver hadde hatt et arbeidsgiveransvar for franchisetaker, ville det utvidet de
rettigheter både franchisetaker og dennes ansatte hadde hatt. For arbeidsgiversiden i Norge
har det vært prinsipielt viktig å unngå enhver form for arbeidsgiveransvar, både overfor
franchisetakerne og dennes ansatte. Vi skal i det følgende se på hvordan forholdene i en
franchise stiller seg i forhold til vurderingen av om en franchisegiver bør ha
arbeidsgiveransvar.
For å vurdere om franchisegiver skal ha arbeidsgiveransvar kan det være interessant å se på
hvordan dette vurderes med et annet utgangspunkt enn vårt. Lars Norum har i sin bok om
”Franchising, avgangsvederlag og agentur” sett på vurderinger av om franchisetakere er å
anse som arbeidstakere hos franchisegiver. I utgangspunkt bruker han en avgrensning av
arbeidsgiveransvaret at det dreier seg om et franchiseforhold. I en drøfting av om
franchisetaker er å anse som arbeidstaker skriver han 44 :
”Må franchisetakeren anses som arbeidstaker?
Problemstillingen kan etter fremstillingens syn være tilslørende. I realiteten er det tale
om å foreta en grensedragning mellom franchising og arbeidsforhold, dvs. mellom
franchisingsystemer og filialsystemer (med provisjonsavlønning)”
På tross av den prinsipielle avvisningen av at franchisegiver har et arbeidsgiveransvar, skriver
Norum at det her er snakk om en grensedragning som er vanskelig, og at det må gjøres en
konkret vurdering for den enkelte franchisetaker. Selv med det utgangspunktet at det som
skiller franchise fra et ansettelsesforhold er avgjørende for å dra en grense mellom franchise
og filial, er Norums konklusjon at det i noen franchiser vil være snakk om at franchisegiver
har et arbeidsgiveransvar 45 .
44 Norum side 157
45 Norum, s. 158
86