Franchise i varehandelen: Makt uten ansvar - De Facto

16. Maktforholdet i en franchiseavtale
I følge norsk rett er en franchiseavtale å anse som en avtale mellom to selvstendige parter. Det
finnes ingen særegen beskyttelse av franchisetakere. Ingenting som sikrer franchisetaker noen
rettigheter i forhold til franchisegiver ut over det som er nedfelt i avtalen og som følger av
vanlig avtalerett. Det finnes heller ingenting som sikrer ansatte hos franchisetaker eller de
tillitsvalgte noen rettigheter i forhold til franchisegiver. Ansatte har kun rettigheter i forhold
til franchisetaker, og de rettigheter som eventuelt vil følge som en konsekvens av at
virksomheten overdras til andre, noe som imidlertid kan være viktig nok når franchisetaker
byttes. Eksempel på det kan være at hvis en franchisegiver disponerer butikklokaler et sted,
og franchisetaker skiftes ut, vil de ansatte hos franchisetaker ha en rett til ansettelse også hos
ny franchisetaker som følge av reglene om virksomhetsoverdragelse. Hvis derimot franchisen
legges ned og det opprettes en ny butikk et annet sted i byen med en annen franchisetaker har
ikke den ansatte noen rett til å være med til ny franchisetaker hvis det ikke kan dokumenteres
at det dreier seg om virksomhetsoverdragelse.
Som vi har sett er maktforholdet i en franchiseavtale svært ujevnt fordelt. I de fleste tilfeller
har franchisetaker to valg, du kan være med eller du kan la det være. Riktignok har vi den
senere tida sett at franchisetakere i flere franchisesystemer organiserer seg i takerforeninger
(eller husforeninger, for noen fagorganisering i tradisjonell forstand er det ikke snakk om)
som også har klart å endre vilkårene i franchiseavtalene noe. Men den makt foreningene kan
få på denne måten får de ikke kraft av noen rettigheter, det er makt de får på grunnlag av at
franchisegiver føler seg presset til å gi bedre vilkår av hensyn til franchisens alminnelige
omdømme, samt at man nødvendigvis må ha franchisetakere for å drive. Likevel, erfaringen
fra franchisetakerforeningene viser at organisering lønner seg.
Skulle det vært noen form for likeverdighet i et franchiseforhold er en viktig forutsetning at
franchisetaker har et reelt valg. Driver franchisetaker en butikk vil da en grunnleggende
forutsetning være at franchisetaker også er eier av butikken og har muligheten til å knytte seg
til en annen kjede. Dette har skjedd i en del tilfelle i Norge, men en svært stor andel av de
butikkene kjedene driver som franchise i dag drives i lokaler kjeden eier eller har
leiekontrakten på. Etter Reitans overtakelse av Narvesen har vi fått flere eksempler på at det
ikke er uvanlig at Reitan setter ut drift av en butikk til en franchisetaker. Franchisetaker kaster
så kortene og Reitangruppen driver butikken selv inntil de inngår avtale med en ny
franchisetaker. Det er vanskelig å se at en slik prosess skiller seg grunnleggende fra at Reitan
setter inn nye butikksjefer når forrige mislykkes. Den helt sentrale forskjellen at Reitan ikke
har noen av de forpliktelsene som ville følge av et ansettelsesforhold. Det er vesentlig enklere
å kvitte seg med en franchisetaker som konsernet ikke er fornøyd med enn det er å kvitte seg
med en butikksjef en ikke er fornøyd med. Franchisetakers manglende ansettelsessikkerhet og
den mulighet det gir for lettere å skifte ut de kjeden ikke er fornøyd med blir et viktig
argument for å benytte franchise som driftsform.
At dårlige butikkledere er en utfordring for bransjen uttrykkes slik av Petter Varner, leder i
Varnergruppen 42 :
42 Reidar Seberg: ”Lederskap i detaljhandelen”, s. 240
81