Annen avdeling PROTOKOLL Annen avdelings ... - Patentstyret

Annen avd. sak nr. 7927 92
patenthaveren har forsøkt å løse det samme problemet som ble løst ifølge den foreliggende
oppfinnelse. D5 er et vitenskapelig dokument som testet CaCO 3 og CO 2 i papirsystem.
Det er ikke troverdig slik som Yara anfører at en fagmann i papirbransjen på bakgrunn av sin
egen teknikks klare fordommer mot kombinasjonen CO 2 og CaCO 3 skulle søke informasjon
om kalsiumkarbonatets oppløsning i geologisk miljø (E1 og E7). Fagmannen i papirbransjen
har i sine studier og i praksis lært seg å unngå kontakt mellom CO 2 og CaCO 3 . Det finnes
ingen grunn til at fagmannen skulle tro at CO 2 ville beskytte i stedet for å angripe CaCO 3 .
Yara vedgår at fagmannen i bransjen ikke ville ha kommet til å tenke på det. Det var altså
ikke åpenbart. Det krevdes oppfinnelsesevne, nytenkning og en stor porsjon mot å i det hele
tatt foreslå noe som var så motsatt av det som bransjen "visste" var rett. At det nå senere er
åpenbart at oppfinnelsen fungerer betyr ikke at oppfinnelsen var åpenbar for en fagmann før
den ble gjort. Det at Yara lykkes med å forklare etterpå hvorfor det er mulig at oppfinnelsen
fungerer, tar heller ikke bort oppfinnelseshøyden.
Med E2 som utgangspunkt
Yara gjentar sine tidligere påstander om at E2 viser fagmannen at CO 2 via fellesioneffekten
reduserer oppløsningsgraden av CaCO 3 . Som vi tidligere har konstatert, er dette Yaras
ukorrekte fortolkning av hva E2 viser. Det er ikke hva E2 virkelig viser. Når det er spørsmål
om et system med CO 2 og CaCO 3 , er det ikke alene fellesioneffekten som virker inn. Både
bufferinnvirkning og pH innvirker på systemet og motvirker fellesioneffekten. Øvrige syrer
og baser i oppløsningen påvirker også systemet.
På den tid da E2 ble oppfunnet, gjenbrukte man ikke prosessvannene og det oppsto altså ingen
akkumulering av kalsiumioner i vannmasser som var i omløp. Det var altså ikke noe problem
med at CaCO 3 oppløstes. Fyllmiddel (CaCO 3 ) fantes det godt med, og det var billig.
Problemet i E2 handlet derfor kun om at alun-harpiks-bindingen mislyktes på grunn av feil
pH. For å senke pH ble det tilsatt en ekstra syre som ble dannet av CO 2 .
E2 gjør det åpenbart at CO 2 virker som en syre og senker pH. Derimot er det klart at E2
verken angir eller gjør det åpenbart for fagmannen om CO 2 øker eller minsker oppløsningen
av CaCO 3 .
Med E6 som utgangspunkt
Ved sin argumentasjon vedrørende E6 gjør Yara igjen en feil ved helt å se bort fra at CaCO 3
har et oppløsnings-/utfellingsmønster som i motsetning til mange andre salter er sterkt pHavhengig.
Det er altså ikke fellesioneffekten som er avgjørende for om CaCO 3 utfelles eller
oppløses. Det avgjørende er pH. Dersom pH er over ca. 8, skjer det en utfelling av CaCO 3 .
Dersom pH er under ca. 8, skjer det en oppløsning av CaCO 3 .
At dette er tilfelle selv i E6, fremgår tydelig av eksempel 2 i E6. I eksempel 2 tilsettes
karbonater til en masseoppslemming som inneholder kalsiumioner fra oppløst kalsiumsulfat. I
forsøkene C og D i tabell 2 tilsettes i begge tilfeller like mye natriumbikarbonat (NaHCO 3 ).
Forsøk C gir ikke en effektiv utfelling av CaCO 3 ettersom pH-verdien er nær 8 (pH = 8,1).
Bare en liten andel av kalsiumionene utfelles på papiret. I forsøk D anvendes den samme
mengde NaHCO 3 sammen med NaOH, slik at pH-verdien blir forhøyet (pH = 11,1). På grunn
av den høye pH-verdien utfelles størstedelen av kalsiumionene som CaCO 3 .
I forsøkene C og D var fellesioneffekten nøyaktig den samme ettersom det fantes like mye
NaHCO 3 i begge oppslemmingene. Den høyere pH-verdien i tilfellet D (pH = 11,1) økte