Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

åde henvisninger i teksten og av litteraturoversikten, på den omfattende
forskning på feltet som er utført ved flere av fagmiljøene ved Universitetet i
Tromsø. Denne delen faller i tid langt på vei sammen med den andre av
Telhaugs skolehistoriske epoker som han kaller den nasjonale, demokratiske. I
tid avgrenser han den til årene mellom ca. 1850 og ca. 1935. Perioden fra ca.
1935 til 1980 kaller Telhaug for den sosialdemokratiske. Men siden skolepolitikken
overfor minoritetene i nord ikke endret seg ved Arbeiderpartiets
maktovertaking i 1935, er andre del av boka trukket fram til ca. 1950. Det var i
denne hundreårsperioden skoleverket for alvor ble tatt i bruk som et redskap i
myndighetenes fornorskningspolitikk.
Geografisk avgrenser bokas andre del seg i all hovedsak til Finnmark og Nord-
Troms. Dette skyldes at myndighetene i liten grad drev en aktiv minoritetspolitikk
med sikte på fornorskning av de samiske miljøene i resten av Nord-
Norge. Denne delen inneholder en forholdsvis detaljert gjennomgang av de
ulike virkemidler eller tiltak som ble iverksatt gjennom skoleverket for å
realisere ambisjonene om å fornorske minoritetene i nord. Reaksjoner på og
kritikk av politikken blir også behandlet. Tromsø Seminar som instrument i en
intensivert fornorskningspolitikk blir også grundig belyst. Dette gjelder særlig
debatten om opptaksregler og retningslinjer for ei friplassordning som i seg
selv står som et godt barometer på skiftende kurs i denne politikken. Det er i
denne perioden at lærerne står fram som en stadig sterkere og mer selvstendig
yrkesgruppe. I Finnmark og Nord-Troms kom de, i enda større grad enn i
landet for øvrig, til å innta sentrale verv og innflytelsesrike posisjoner. Samtidig
svekkes kirkas makt over skolen i løpet av perioden. Skolen får en mer selvstendig
rolle.
Skoleverkets rolle i fornorskningspolitikken var gjenstand for en rekke stortingsbehandlinger,
som både handlet om utbygging av statsinternater, om
friplassordninga på Seminaret og om skolens bruk av samisk i opplæringa. Her
presenteres også en rekke av de lærerne, og også prestene, som på ulikt vis
engasjerte seg i opplysningsarbeidet blant samer og kvener og deltok i debatten
om veivalg for dette arbeidet. Den samiske opposisjon mot fornorskningspolitikken
var det lærerutdannete samer, dvs. tromsøseminarister, som nesten
uten unntak gikk i bresjen for. Denne delen er den mest omfattende, og den
har både i sidetall og tematisk fått en dominerende plass i boka.
Bokas tredje og siste del trekker først opp hovedlinjene i myndighetenes
politikk overfor samer og kvener fra ca. 1950 og fram mot vår tid. Her blir
8