Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

samiskkyndige teologen, J. A. Friis, erfarte i 1850 at Stockfleth var utsatt for en
rekke, ondsinnede rykter. I Lyngen traff Lasson noen samer som ville vite om
det var sant at Stockfleth var satt i fengsel på grunn av sine samiske bøker.
Ryktet fortalte at alle disse bøkene skulle avskaffes og brennes. Lasson tok
dette som en bekreftelse på at Stockfleths motstandere ikke skydde noe middel
for å sverte han. Hensikten, mente han, var å svekke hans omdømme blant
samene for å få dem til å ta avstand fra hans bøker.
Friis hadde truffet en mann som i Hammerfest hadde fått vite hvor ille det var
at en nå skulle i gang med å lære samene et helt nytt språk (dvs. språket i de
samiske bøkene). Det var ”han Stockfleth” som sto bak det hele. Når slike
rykter fikk grobunn, fryktet Friis for at også samene til slutt begynte å tru på at
dette ”nye Sprog” var en forbannet ting som de ikke turde være seg bekjent å
forstå et ord av.” (Ibid.:97). Både Lasson og Friis tok denne rykteflommen som
tegn på hvor sterk antipatien mot Stockfleth må ha vært.
I likhet med Lasson og Friis markerte den nye biskopen i Tromsø Stift fra
1849, Daniell Bremer Juell seg som en varm forvarer av Stockfleths linje. Noe
av det første han gjorde som biskop var å pålegge alle førsteårs elever ved
Tromsø Seminar å lese samisk. Han tok også initativ overfor departementet for
å gjøre samisk til undervisnings- og eksamensfag for alle skolens elever. Dette
ble gjennomført, og våren 1852 var det bare en av Seminarets 20 elever som
ikke leste samisk. Året etter var det på samme måte. Men ordninga var omstridt
og lite populær både blant lærere og elever. Styreren fikk gjennomslag for
å ta bort samisk som obligatorisk fag. Dette kan også ses som en følge av det
skiftet i norsk minoritetspolitikk som nå var på trappene.
Europa var på denne tida, midt på 1800-tallet, farget av liberalisme og
nasjonalisme. Christiania-Posten minnet om at et av de vanskelige og konfliktskapende
spørsmål i en rekke europeiske land var hvordan språkene til forskjellige
nasjonaliteter som bodde i samme land, ble ivaretatt. Språklig undertrykkelse
hadde utløst voldelige konfrontasjoner. I debatten her til lands rundt
midten av 1800-tallet, ble det da også trukket fram at Norge med sin samiske
og kvenske befolkning i prinsippet hadde en tilsvarende situasjon. Forskjellen
var at mange av minoritetsspråkene ute i Europa hadde så tallmessig stor
tilslutning at forsøk på undertrykkelse utløste blodige opprør.
Et påfallende trekk i denne temmelig prestedominerte debatten om opplysningsarbeidet
blant samene var at de hadde så sterkt sprikende oppfatninger
31