Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

spørgsmaalet for tiden.” (Ibid.) Og flere hadde endret syn i saka.
Stortingsmann Andersen fra Finnmark la avgjørende vekt på at ”begge
lærerlag, baade i Vestfinmarken og Østfinmarken, - har enstemmig – kanske
mod 1 stemme, en finsk (samisk) lærer udtalt, - at denne ordning med fripladse
ved Tromsø lærerskole er uheldig.” (Ibid.).
Da saka nok en gang kom opp, i 1909, oppfordret Isak Saba kirkeministeren og
kirkekomiteens ordfører til å ta seg en tur til Finnmark for å besøke skolene
der, ”men” fortsatte han; ”de maa ikke gjøre det paa den maade at de lader sig
eskortere af skoledirektøren, og heller ikke maa de stanse kun ved prestegaardene;
for da faar de al sin viden om finmarksskolen gjennom skoledirektøren.
Paa den maade har nemlig de kirkeministre, som hittil har været i
Finmarken ”undersøgt” skoleforholdene i Finmarken. Jeg siger, de skal komme
ind i skolestuerne og overvære undervisningen; da vil de kunde se, at en lærer i
de sprogblandede distrikter som ikke kan finsk, ikke kan skjøtte sin gjerning på
en tilfredsstillende maade, særlig i smaaskolen, vel at mærke – hvis de har
kompetence til at kunne se det.” (Ibid.:92).
Fortsatt unnlot Kirkedepartementet å foreta seg noe. Men da Saba reiste spørsmål
om friplassene i 1910, var rektor Qvigstad kirkestatsråd. Og han svarte sin
tidligere elev, Saba, at ”Med hensyn til friplassene ved Tromsø lærerskole har
det været min mening, at ordningen i sin tid skulle ha været refomeret istedenfor
at blive ophævet. Men nu er den engang ophævet, og det vil medføre store
praktiske vanskeligheter at oprette den igjen.” (Ibid.).
Dersom ønsket om å gjeninnføre friplassene hadde vært sterkt nok, ville det
etter all sannsynlighet vært mulig å overvinne de praktiske vanskelighetene som
Qvigstad refererte til. Mest av alt gir hans svar til Saba en bekreftelse på at et
stadig strengere minoritetspolitisk klima ikke lenger ga rom for å tilby opplæring
i de ”fræmmede sprog”.
Friplassene på Tromsø lærerskole var, særlig etter at skolen fikk dem
tilbakeført fra Altens lærerskole i 1870, et høyt prioritert virkemiddel i fornorskningspolitikken.
Da kan det synes paradoksalt at en av de fremste
kritikerne av denne politikken, Isak Saba, framsto som en engasjert talsmann
for å gjeninnføre friplassene. Forklaringa kan være at han innså at samisk sto i
fare for å forsvinne som bokspråk når det ikke lenger ble tilbudt på
lærerskolen. Saba gikk jo dessuten inn for at også samer skulle kunne tildeles
friplasser dersom ordninga ble gjeninnført. Så sent som på 1920-tallet tok en
72