Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

den lappiske Nationalitet, var deres (samenes) værste Fjende, thi han indviede
dem til Undergang. Den eneste Redning for Lappeme var at absorberes af den
norske Nation.” (Eriksen og Niemi 1981:34).
Prost Gjølme i Sør-Varanger mente i 1886 at ”Lappfolket er et barnefolk i mer
end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede
standpunkt, og det er fornorskningens formål at bringe dem frem til mands
modenhed, om da dette er muligt. Dette er et stort og varigt mål å arbeide for.”
(Ibid.:57). Nå hadde den samme Gjølme en viss tvil om at samene i det hele
tatt var i stand til å ta dette kulturspranget. Og var de ikke det, så måtte dette
utdøende folk” få leve og dø i fred med bibehold af det sprog der er dem så
kjært.” (Ibid.). I det norske åpningsinnlegget under en voldgiftsprosedyre i
1909 ble det slått fast at den historiske dom vil være ”at hvor to kulturer, en
høiere og en lavere, støder sammen, vil den sidste efterhaanden maatte vige.”
(Ibid.:19).
Etter ei reise til Ofoten skrev professor Yngvar Nielsen i 1900 at ”Civilisationen
er ubarmhjertig. Med sin damp og elektricitet slaar den de svagere racer
til jorden uden hensyn. Vi kan ikke altid forståa hvorledes dette gaar for sig og
hvorfor det maa såa være. Men det er nu engang såa. Mod civilisationen kan
nomaden ikke kjæmpe. Hvis han ikke viger, da levnes han blott den ene udvei,
at falle.” (Ibid.:119).
Ved grunnsteinsnedlegginga for Solhov ungdomsskoles nybygg i 1924 sa
fylkesmann Backe i Troms:
”Mitt inntrykk er at ikke hele befolkningen alltid er slik som den burde være.
Det er særlig den med mongolsk islett som ikke er så energisk som ønskelig er.
Man kan vel neppe regne noget byggeforetagende der har mer krav på statens
støtte i en hver mulig form enn byggingen av ungdomsskoler i Nord-Norge.
Ikke minst gjelder det den nordre del av Troms fylke, hvor en betydelig del av
befolkningen er av mongolsk avstamming.” (Avisa ”Tromsø” 6. jan. 1923.)
Utsagnene gjengitt her fra folk i sentrale posisjoner gir et entydig bilde av hvordan
det etablerte Norge vurderte samekulturen. Fornorskningspolitikken som
ble utformet og konsolidert i siste halvdel av 19. århundre, bygde på ei klippefast
overbevisning om at den norske kultur var de ”fræmmede nationer”, en
betegnelse en gjerne brukte på samer og kvener, overlegen i enhver henseende.
Slike holdninger gjorde utsiktene for minoritetskulturene dystre innafor
grensene til en liten nasjonalstat med nyvunnen frihet og ei allment akseptert
48