Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

undt i forskjellige samiske miljøer for å notere ord og uttrykk. Og for å kunne
satse mer helhjertet på studiene av samisk, fikk han i 1828 det mindre krevende
Lebesby kall.
Stockfleths grunnleggende utgangspunkt var at ethvert folks opplysning måtte
bygge på dets eget skriftspråk og litteratur. Derfor ble et godt samisk skriftspråk,
samiske lærebøker og samisk Bibel så viktig. Han søkte derfor om statsstipend
til en toårig språkvitenskapelig reise. For Stockfleth synes det å ha vært
en selvfølge at han selv skulle stå i fremste rekke i arbeidet med å utvikle et
samisk skriftspråk. Hans engasjement og overbevisende glød, må ha gjort inntrykk.
For både regjering og Storting gikk enstemmig inn for en søknad fra han
om statsstipend til en to-årig språkvitenskapelig reise. I hele perioden fram mot
1850-tallet hadde han en dominerende posisjon og fikk rikelig med økonomisk
støtte til sin omfattende virksomhet. Han hadde åpenbart myndighetenes fulle
støtte og tillit. For biskop så vel som Kirkedepartementet rådførte seg med
Stockfleth i alle saker av betydning som angikk samene.
Etter sin første stipendreise (1831–33) presenterte Stockfleth i mars 1833 et
program for opplysningsarbeidet blant samene for Stortinget. Hans
pedagogiske kongstanke var at samene først måtte utvikle ei trygg forankring i
eget språk og kultur før de kunne ta spranget over til norsk språk og kultur.
Ethvert folk måtte, for å kunne vokse åndelig og moralsk, ha sitt eget språk,
med Bibel, lærebøker og annen litteratur. Fikk samefolket en grundig opplæring
og dannelse på samisk, ville de i flg. Stockfleth av seg selv legge vinn på
å lære seg norsk, for på den måten å få en enda større dannelse. Det samene
ikke fant hos seg selv og i sin egen litteratur, ville de nemlig søke hos nordmennene
og i norsk litteratur.
Hans kompromissløse forsvar av det samiske språkets livsrett var sterkt
religiøst farget. Han hentet gjerne argumenter fra Bibelen som at apostlene
lærte seg hedningenes språk for å kunne nå dem med det kristne budskap. Han
hevdet at det blant disse språk var flere som jødene så like negativt på som en
del nordmenn så på samisk. Han var klippefast i si overbevisning om at det var
gjennom morsmålet mennesket sikrest og raskest utvikler sine evner og krefter.
For Stockfleth var ikke bare et folks språk, men også dets nasjonalitet en
guddommelig anordning. Inspirert av romantikken fant han samsvar mellom
folk og språk. Ja, han mente at det karakteristiske ved samefolket ble reflektert
i språket som han beskrev som dypt åndelig og poetisk.
25