Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

under sitt stipendopphold i Kristiania 1836–38. At han tok disse sameungdommene
med seg på et slik opphold, sier mye om hans engasjement og
idealisme.
Stockflet var kritisk til eget oversettingsarbeid. Allerede før 1830 hadde han
oversatt flere bibelske skrifter. Men med økt kyndighet i samisk kom han til at
ingen av oversettelsene holdt mål. Han gjorde derfor kort prosess og brant opp
det hele. Men i 1837 kom hans første samiske oversettelser ut i bokform. Det
var en ABC og en lesebok, en samling stave- og lesetabeller og Luthers lille
katekisme. Så fulgte i 1838 en oversettelse av Matheus- og Markusevangeliet, i
1840 flere, deriblant Nytestamentet, en bibelhistorie og en samisk grammatikk.
I 1849 kom Pontopppidans forklaring, i 1850 Nytestamentet i 2. utg, i 1852 en
norsk-samisk ordbok, i 1854 en del av salmenes bok, Luthers 10 pasjonsprekener
og en bibelhistorie etter Wexels utgave fra 1830 og i 1857 Luthers
postill.
Stockfleth var ingen språkmann av format. Dessuten nærmet han seg jo 40 år
da han kastet seg over et helt nytt og fremmed språk. J. Qvigstad slo fast at
noen dyktig „Sprachforscher wurde er auch nie.” (Ibid.:63). Uansett leverte han
viktige bidrag til å utvikle samisk som skriftspråk. Når Nils Vibe Stockfleths
navn stadig skulle bli trukket fram i debatten om opplysningsarbeidet blant
samer og også kvener, til et godt stykke inn i det 20. århundre, skyldes nok
dette at han så kompromissløst forsvarte og forlangte at samene skulle få sin
opplysning og forkynnelse på sitt morsmål.
Kritisk søkelys på Stockfleths virke
Fram til slutten av 1840-tallet stilte norske myndigheter seg lojalt bak
Stockfleths linje. Samtidig bidro hans omfattende aktivitet til å skape økt
offentlig oppmerksomhet og interesse for minoritetene i nord. På 1840-tallet
deltok for første gang mange, både fra Nord-Norge og fra hovedstadsmiljøet, i
en brei og engasjert debatt. Forkynnelse og opplysningsarbeid blant samer og
kvener var heller ikke lenger noe som utelukkende opptok presteskapet.
Redaktøren i ”Tromsø Tidende”, O. T. Krog, skrev allerede i 1840 at den store
oppmerksomheten som samisk hadde fått, ene og alene skyldtes Stockfleth
”som inntil entusiasme hadde ofret seg for dette nomadiske folkeslag.”
Redaktøren stilte seg tvilende til det riktige i å øse ut penger til beste for en
folkestamme som snart gikk sin undergang i møte (Dahl 1957:77).
27