Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

det hele tatt var nordmennene underlegne på de fleste områder. Men i
motsetning til Deinboll, Stockfleth og Skaar trudde ikke Reiersen at det ville
gagne samene å gå veien om deres morsmål i opplysningsarbeidet. Han hevdet
at Stockfleth som gikk inn for at samene skulle få all undervisning på sitt
morsmål ”saa altfor lyst og forhaabningsfuldt paa den kulturelle fremgang
blandt finnerne. (…) Dette høres svært pent; men hvad det egentlig vilde si at
gaa frem paa denne maate, og hvilken tid det vilde ta at kultivere et folk paa det
vis, det hadde hverken Stockfleth eller de, som delte hans anskuelser, den rette
forstaaelse av.” (Ibid.).
Han mente at ”de som (…) har villet føie sig for finnernes ønske om at faa
mest mulig av skoleundervisningen paa finsk, de har i det store og hele ikke
været foregangsmænd paa folkeoplysningens omraade, men snarere holdt igjen.
Man kan gjerne si at deres arbeide har berodd paa en falsk forutsætning, og
deres anskuelser har om end ubevisst bundet i svakhet og likegyldighet.”
(Reiersen 1915:74).
Reiersen drøfter i boka de nærmest uoverstigelige pedagogiske utfordringene
mange lærere møtte når de skulle forholde seg til elevgrupper med både to og
tre forskjellige morsmål. I den delen av Nord-Norge som strekker seg fra
Malangen og nordover var det, utenom byene i 1867, 91 lærerdistrikter. Hvert
distrikt som ble betjent av en lærer, besto som regel av flere skolekretser. Ifølge
en oversikt fra Stiftsdireksjonen var det utelukkende norsktalende elever i 22 av
disse 91 distriktene. På samme måte var samisk eneste språk i ni distrikt. De
resterende 60 lærerdistriktene var enten to- eller trespråklige. Reiersen sier at
”den blandede befolkning bor spredt om hinanden; og at det bare er unntaksvis
at en finder en mindre grænd bebodd av en enkelt nation.” Skolehverdagen
vil derfor ”i de aller fleste skoler” preges av at barn fra 2 og 3 forskjellige
nationaliteter kommer sammen. Og, skriver Reiersen ”Saalænge det ene sprog
ikke er trængt igjennom til alle, kan der altsaa bli indtil 3 sprog i samme skole.”
Men om læreren var både to- og tre- språklig, ”saa kunde han selvfølgelig ikke
tale mer end ett ad gangen. Og saalænge han tiltalte den ene nationalitet paa
dennes sprog, maatte de andre lytte dertil uten at forstaa, indtil han gik over til
deres sprog.” Å operere med tre ulike språk i samme klasse avviste han som en
ubrukelig framgangsmåte. Løsninga på flokene måtte følgelig være at ett av
språkene måtte ”bli hovedsproget, saaledes at det litt efter litt kommer til at
fortrænge det andet, eller de andre”. Reiersen peker på hvilken risiko en løper
dersom det ikke er bestemt hva som skal være hovedspråket. Da vil nemlig
115