Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

For å stimulere norske lærere til å søke dit, fikk de tilbud om ekstra
lønnstillegg. På Finnefondsbudsjettet avsatte en midler tilsvarende seks slike
lønnstillegg til ”norske” lærere i Karasjok og Kautokeino. På spørsmål fra
samisk hold om hva som mentes med ”norsk”, presiserte skoledirektøren at
”norsk” lærer ikke begrenset seg til norskfødt, men at det også kunne gjelde
fornorskede samer. Derimot fikk læreren og stortingsmannen Isak Saba på
direkte spørsmål opplyst av Kirkekomiteen at ”Norske lærere betyr norskfødte
lærere.” (Ibid.).
Friplassordninga under press
Med tiltakende fornorskningsiver prioriterte myndighetene stadig mer
konsekvent norske lærere til overgangsdistriktene. Lenge syntes det likevel å
være enighet om at de norske lærere som skulle undervise samiske og kvenske
barn, burde ha noe kjennskap til deres morsmål. Og da trengte en et tilbud om
samisk og kvensk ved Seminaret. Mot slutten av 1800-tallet endret dette bildet
seg. Den tidligere friplasseleven Karl Akre var den første som offentlig stilte
spørsmål om berettigelsen av friplassene da han i 1886 som stortingsmann
uttalte ”at disse Pladse nu vel maa være mindre paakrævede og saaledes staa for
Tur til at inddrages.” (Ibid.:249). Han begrunnet dette med at gjeldende
retningslinjer for fornorskningsarbeidet ikke forutsatte at lærere kunne samisk
eller kvensk. Det var nok lærerinstruksen fra 1880 Akre hadde i tankene. Akre
gikk dermed lenger enn skoledirektør Killengreen som mente det var nødvendig
at lærerne i overgangsdistriktene hadde kunnskaper i kvensk og/eller
samisk, eller hjelpespråkene som de gjerne ble kalt.
Stiftsdireksjonen holdt også i sin uttalelse til den nye skoleloven i 1889, fast ved
at lærere som skulle virke i språkdistriktene, burde ha kjennskap til de
fremmede språk eller hjelpespråkene. Direksjonen forsvarte dermed friplassordninga
og opplæringa i samisk og kvensk på Seminaret.
Det var likevel et første varsel om at myndighetene var i ferd med å endre syn
på friplassordninga da tallet på kvenske friplasser i 1898 ble redusert fra fire til
tre. Begrunnelsen var nemlig at behovet var blitt mindre. I sitt budsjettforslag
for 1902–03 åpnet skoledirektøren, Karl Aas, for å redusere tallet på friplasser
ytterligere. Han hevdet at fornorskningsarbeidet hadde gitt så gode resultater at
en kunne greie seg med færre lærere som hadde kjennskap til samisk og
kvensk. Skoledirektøren mente at det mange steder nå var tilstrekkelig med et
minimum av kjennskap til de fremmede språk, som lærerne burde kunne skaffe
65