Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

gode som nordmændene, saa de kunde slippe at lide, som jeg hadde lidt av
overlast og tap. Ja, saaledes vilde jeg tat det, og saaledes vil jeg hjertelig raa dere
til at ta det ogsaa.” (Halvorsen 1911:53–54.)
Sogneprestens råd til de misfornøyde foreldrene er interessant i den forstand at
han faktisk oppfordrer dem til å lære ungene sine samisk hjemme. Han har
åpenbart ikke noen betenkeligheter med at ungene lærer to språk – samisk og
norsk – samtidig. Dette avviker fra ei utbredt overbevisning om at slik ”tospråklighet”
ville virke negativt inn på norskopplæringa. Denne oppfatninga
bidro nemlig til at mange samiske og kvenske foreldre unnlot å snakke annet
enn, et ofte ufullstendig, norsk med barna sine for å støtte deres norskopplæring.
Skolemannen og politikeren Rasmus Engstad fra Storfjord har skildret en
virkningsfull foreldrereaksjon mot en lærer i hjembygda hans mens han var
elev der tidlig på 30-tallet. Første skoledag om høsten fant læreren, en søring,
skolestua tom. Hos pedellen fikk han ”beskjed om at han måtte kontakte
kretsformannen. Og som i et glimt ser jeg han komme bortover Flaten for å
snakke med far min. (...) Beskjeden var grei: Sist vår hade læreren kalt elevene
for finnunger, og det ble av foreldrene oppfattet som et skjellsord. Foreldrene
hadde derfor bestemt at barna skulle holdes heime inntil læreren hadde gått
rundt i kretsen og bedt om unnskyldning. Han forsto alvoret. (...) I heim etter
heim ba han om unnskyldning. (...) Han traska på sine bein og vassa over elver
inntil han på seinettermiddagen nærmest snåva over dørstokken heime hos oss,
våt og passelig forkommen. (...) Hvorfor en slik reaksjon fra en befolkning som
i stor grad hadde sine røtter fra den samiske og kvenske del av befolkninga?
Uttrykket ”finnunger” ble brukt som et skjellsord av folk som sto utafor denne
befolkningsgruppen.” (Engstad 1989:104).
Skoleloven av 1936, og Alf og Margrethe Wiigs forslag i 1939 om samisk i
skolen
Utover på 1930-tallet kan det virke som det aller meste av motstand mot
skolens fornorskningsarbeid er borte. Dette går også fram av den nye loven for
landsfolkeskolen som Stortinget vedtok i 1936. Forslaget var basert på arbeidet
til den parlamentariske skolekommisjonen og inneholdt ingen vesentlige
endringer når det gjaldt den plassen samisk og finsk fikk i skolen. Disse
språkene skulle fortsatt kunne være hjelpespråk. Under den endelige
behandlinga vedtok Stortinget enstemmig et forslag fra Arbeiderpartiet om helt
175