Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

stilte, forbausende moderate. De sa seg fullt ut enige i at samiske og kvenske
barn skulle lære norsk og betraktet dette som en viktig oppgave for skolen.
Men de ville ha bort forbudet mot samisk i skolen. Særlig mente de at
morsmålet var viktig for kristendomsopplæringa. Dessuten rådde de til at
samisk ble brukt som hjelpespråk i undervisninga. ”Lærebøker i religion,
Bibelen og salmebøker må fortsatt bli gitt ut på samisk” sto det i Isak Sabas
særskilte samiske program foran Stortingsvalget i 1906 (Jernsletten 1986:63).
I skoleverdenen fikk Saba og Larsen liten støtte for sine krav. Den store
majoritet av skolens folk ser ut til å ha stilt seg lojalt bak fornorskningslinja. På
sakslista til lærermøtet for Vest-Finnmark i Alta i 1904 finner vi bl.a. følgende
”diskussionsemner”:
- ”Paa hvilken maade kan lærerne bedst fremme fornorskningsarbeidet i
Finnmark?
- Hvorledes oppnaaes et frugtbringende fornorskningsarbeide i de sprogblandede
distrikter?
- Hvorledes skal man bedst kunne dyktiggjøre den kvensk–lappiske
befolkning i at behandle det norske sprog skriftlig?
- Norgeshistorieundervisningens nationale betydning for den kvænsklappiske
befolkning.” (Lind Meløy 1982:21–22.)
På møtet var det bare en deltaker som prøvde å bringe visse nyanser inn i
debatten om fornorskninga. Det var, ikke overraskende, redaktøren av Sagai
Muittalægje, Anders Larsen som bl.a. sa at ”Ligeoverfor den kvænske
befolkning har statsmyndighederne ret til ved magtbrug at tvinge dem til at
lære norsk. Mod lapperne bør man være mer ettergivende, fordi de har større
ret til landet end kvænerne.” (Ibid.:23.). I følge møtereferatet mente han at ”det
som bedst fremmed fornorskningen, var at befolkningen her oppe havde
daglig omgang med norsktalende. (...) Han beskyldte den norske befolkning
heroppe for ikke alltid at lægge humanitet for dagen ligeoverfor kvæner og
lapper.” (Ibid.).
Anders Larsen som gjennom sitt blad framsto som en ivrig forsvarer av samisk
språk og kultur, var samtidig kasserer i Vest-Finnmark lærerlag. Hans opptreden
på dette lærermøtet, slik det framgår av referatet, viser hvilken vanskelig
situasjon han, som en av de svært få lærere som ønsket å ta vare på samekulturen,
var i. På møter av dette slaget måtte han høre den ene etter den andre
134