Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

mændene var begynt at tale kvensk.” Dette forklarte han med ei utbredt oppfatning
i hans samtid som gikk ut på at ”Kvenene er nemlig egenraadige og stiv
av natur. De vil ikke bøie sig for andre, men forlanger at andre skal bøie sig
efter dem, og hertil kommer at det ofte er yderst vanskelig for en kvæn at lære
et fremmed sprog.” (Reiersen 1915:69).
Reiersen forfektet en annen og minst like utbredt oppfatning i si samtid når
han omtalte samene som ”føyelige og svake folk, som gjerne ligger under for
kvænen, ogsaa naar det gjælder sproget.” (Ibid.).
Heller ikke Reiersen unnlater å rette krass kritikk mot den norske befolkninga i
Finnmark for deres manglende vilje og evne til å forsvare sitt morsmål. De
norske hadde ikke gitt skolen ”den fornødne støtte i sitt arbeide med at lære
finnerne og kvænerne norsk”. Ikke minst fikk kjøpmennene unngjelde, for de
”tenkte bare paa sin egen fordel, og for desto bedre at kunne handle med
finnerne og kvænerne, lærte de deres sprog og benyttet det saa ofte det gaves
anledning dertil.” Han innså at det noen ganger kanskje kunne være hensiktsmessig
for de som drev handel å kunne samisk eller kvensk. ”Men de overdrev
i en uhyggelig grad. Finner og kvæner hadde derfor ingen fordel av at kunne
norsk, og det gaves dem dertil liten eller ingen adgang til at høre dette sprog.”
(Ibid.:59.)
Han kritiserte også Kirken (og delvis også skolen) for ”at lempe sig efter
finnerne og kvænerne; de kom til dem på deres eget sprog. Det var derfor intet
under at finnerne og kvænerne ikke fant noen opfordring til at lære norsk. Og
naar skolen fik en saa liten støtte ute i livet, var det ganske naturlig at dens
bestræbelser for fornorskning ikke kunde bære gode frugter.” For, hevder
Reiersen, ”om der blant naboene fantes norske folk, saa vilde disse som regel
tiltale finnen paa finsk og kvænen paa kvænsk. ” (Ibid.:52).
Også skoledirektør Thomassen la stor vekt på betydninga som kommunikasjonene,
”fiskerbåtmotoren” og andre forhold utenfor skolen hadde for norsklæringa.
I sitt siste år i Finnmark i 1920 skrev han at ”ungdommen lærer landets
sprog i skolene, den kommer ut, især med motorbåtene til nærmere og fjernere
fiskevær, og den finner det umulig å klare sig uten å kunne forstå og bruke
landets sprog. Og så legger ungdommen sig efter det norske sprog, klær sig
europæisk, innretter sig som nordmenn og blir nordmenn. Den optar
konkurancen om fiskeri, landbruk, handel, og da den finske og kvænske
125