Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

valget ”komme til at bero paa vedkommende lærers avgjørelse eller
barneflertallet.” Mange steder ville ”under saadanne forhold det norske sprog
ikke alene gaa tilbake, men ogsaa bli helt fortrængt”. (Ibid.:67–68). Derfor var
det så viktig å ha tydelige retningslinjer å holde seg til, som lærerinstruksen fra
1880.
Kravet om kristendomsundervisning på samisk har utvilsomt vært det mest
omstridte og det vanskeligste å forsvare og forklare også for de som stilte seg
lojalt bak fornorskningslinja. Reiersen innleder si drøfting av dette ømtålige
tema med å erkjenne at ”et finnebarn” som ikke har lært norsk, heller ikke kan
forstå en norsktalende lærer. Likevel hevder Reiersen at det blir enda verre om
denne læreren snakker samisk ” saa længe han ikke har lært det. (...) For om
undervisningen i kristendomskunnskap skal ”svare til hensigten, da maa
læreren kunne sproget saa godt at han kan tale ut fra hjertet og tolke for sine
tilhørere de ædleste følelser og skjønneste tanker i menneskets indre. For at
kunne dette kræves der svært meget.” ( Ibid.:70–71).
For å oppnå en slik språkkompetanse, måtte lærerne ”kaste sig over det med al
iver, naar de kom til finnedistriktene som lærere, og saavel utenfor som i skolen
øve sig i at forstaa og tale sproget.” Dette kunne heller ikke være noen farbar
vei, for dersom lærerne gjorde det, så ville de jo bli forkjempere ”for
utryddelsen av det norske sprog. Til det vilde man ikke faa norske lærere.”
(Ibid.).
Ut fra Reiersens noe innfløkte betraktninger rundt dette, også for han,
vanskelige tema, så kom han fram til at skulle en imøtekomme kravet om å gi
”finnebørnene en virkelig kristendomsundervisning på finsk, maatte man ty til
den utvei at ansætte finsktalende lærere (dvs. samiske lærere)”. Imidlertid var
det så få samer med lærerutdanning at en ville bli ”nødt til at anta lærere uten
lærerutdannelse.” Dette kunne ikke Reiersen anbefale. For i så fall ”vilde igjen
skolens nivaa sænkes og lærdommen for barnene bli ringe.” Det eneste en ville
oppnå med kristendomskunnskap på samisk var ”at forsinke utviklingen og
holde finnerne nede i vankundighet”. (Ibid.:71–72). Hans argumentasjon kan
vanskelig forstås annerledes enn at alternativene tatt i betraktning, var det tross
alt best å undervise samebarn på norsk i kristendom selv om de fikk med seg
lite av det som ble sagt.
Reiersen anklaget de som med biskop Skaar i spissen hadde kjempet for
kristendomsundervisning på samisk, for egentlig å undervurdere ”den finske
116