Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

på steder der det norske befolkningsinnslaget var lite, ikke bare lærte seg
samisk eller kvensk, men faktisk også tok et av disse språkene i bruk som sitt
hovedspråk. Engasjerte fornorskere fant det nedslående at nordmenn på denne
måten ”bøyde seg i språkveien”.
Stiftskapellan, senere seminarbestyrer Chr. A. Christophersen, uttalte i 1870 en
viss forståelse for at kvenene ble tiltalt på sitt eget språk, både på
handelsstedene og i byenes forretninger. Derimot var han lite begeistret over å
finne at både eiere og betjenter i enhver krambu i kvendistriktene snakket
kvensk. Mye verre var det likevel for han å se at nordmennene vanligvis var de
som gikk bort fra sitt morsmål i møte med kvensktalende. Kapellanen påsto at
det ikke var uvanlig å høre to nordmenn snakke samisk eller kvensk med
hverandre dersom det var en same eller kven til stede. I følge han var det
”alminnelig praksis” på alle steder med kvensk og samisk bosetting at også de
norske, forutsatt at de hadde kyndighet til det, brukte et av disse språkene i
møte med samer og kvener. Ja, Christophersen mente at denne regelen gjaldt
også når ”de fremmede” behersket norsk og mente dette kunne stå som ”et
Vidnesbyrd om, at i grunden er Nordmændene de Fremmede i disse Egne.”
(Dahl 1957:170).
I mange bygder der møtet mellom folkegruppene forløp uten store motsetninger
og konflikter, var interetniske ekteskap heller ikke uvanlig. Og flere
fornorskningsbevisste prester og lærere hadde gjort den, for dem, sørgelige
iakttakelse at når norske menn giftet seg med kvenske kvinner, så ble kvensk
hjemmespråket. Myndighetene var opptatt av det de opplevde som en uvilje
hos kvenene mot å snakke norsk. Det het seg gjerne at kvenene holdt på
morsmålet fordi de pga. sin påståtte stolthet ikke tålte å bli latterliggjort eller
kritisert for feil i sin norske uttale. Den språk- og øvrig påvirkning som skjedde
i møtet mellom folkegruppene i nord lå nok utenfor myndighetenes kontroll.
Det innløp ikke sjeldent rapporter fra bekymrede representanter for øvrigheta
som fortalte at det norske språk som jo skulle bli allemannseie, faktisk var på
vikende front i enkelte bygder.
I lys av den sterke og ressurskrevende satsinga på fornorskningsarbeidet, er det
verdt å merke seg at selv de ivrigste fornorskningstilhengere innså at myndighetene
gjennom skoleverket alene neppe ville kunne nå særlig langt. Allerede i
1859 skrev seminarbestyrer Hvoslef til Stiftsdireksjonen at ingenting kunne
oppnås uten med hjelp fra livet selv. Han hevdet at den allminnelige påvirkning
utenom skolen ville være av helt avgjørende betydning. Stiftsdireksjonen støttet
122