Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

gruppene i nord preget av jevnbyrdighet og gjensidig respekt, skulle i løpet av
1800-tallet endre seg dramatisk.
Forfatteren av Balsfjorden og Malangens historie, Anders O. Hauglid, slår med
henvisning til Friis sine etnografiske kart fra 1888 fast at det var en rekke
norske familier som både kunne samisk og norsk. ”Ja, enkelte norske familier
snakker endog tre språk. Av 35 norske familier i området fra Svartneskjosen og
innover Balsfjordens østside er hele 26 trespråklige.” (Hauglid 1991:231.) Det
hører med i dette bildet at samisk ikke lenger eksisterer som dagligspråk verken
i Balsfjord eller Malangen.
Møtet mellom folkegruppene i nord har altså artet seg forskjellig fra sted til
sted. De interetniske forholdene har langt fra bare vært preget av harmoni og
likeverdighet. Historikeren Alf Ragnar Nielssen skriver om en sjøsamisk
befolkning i Tysfjord som på 1800-tallet var blitt sterkt ”orientert mot det
norske”. Samtidig hadde det funnet sted ei betydelig innvandring av samer fra
Sverige som slo seg ned innerst i de dype fjordene i kommunen. Disse
lulesamene levde isolert og holdt fast på sin samiske identitet. Nielssen finner
grunn til å tro at sjøsamene, som langt på vei var fornorsket, ville markere sin
nye norske identitet gjennom å ta klart avstand fra lulesamene ”som jo fortsatte
som bærere av den samiske identiteten.” Å distansere seg fra lulesamene ble
gjort lettere ved at de var fattigere. Nielssen skriver at ”dette behovet for å
distansere seg fra sin bakgrunn er trolig en viktig årsak til at det tradisjonelt har
vært sterkt negative holdninger til lulesamene i Tysfjord. Lulesamene har vært
en påminnelse om ei side ved ens eget opphav som en helst ikke ville vite av.”
For å vise at dette forholdet går tilbake i tid, trekker han fram ei betraktning
som sogneprest M. O. Herberg skrev i kallsboka i 1886:
”Skjønt det faktum, at der rinder lappisk blod i de fleste tysfjordske bumænds
aarer, ser dog almindeligvis disse ned på lappene med en til dels forargelig
stolthet og ringeakt. Intet kan være latterigere end den Tysfjordske
nationalstolthed; og dog er kanskje ingen i denne henseende verre end just de,
der vitterlig i andet eller tredje led selv stammer fra lapper. Der kan neppe
verre tort vederfares en bumand end at han blive beskyldt for at være af
blandet blod.” (Nielssen 1994:296.)
Det fenomenet sognepresten omtaler i kallsboka, var ikke enestående for
Tysfjord. Det er nok heller et mønster som har preget store deler av landsdelen
at de som ønsker å skjule egne samiske røtter, har vært tilbøyelige til å opptre
12