Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

Fortsatt fornorskning
Paradoksalt nok ble skolen i årene etter at Samordningsnemnda hadde lagt
fram sine forslag et mer effektivt fornorskningsinstrument enn noen gang
tidligere. Skoletida ble nemlig utvidet uten at dette ble fulgt opp med flere
lærebøker på samisk eller økt innslag av samiskkyndige lærere. Samiske elever
fikk dermed stadig mer undervisning i en norsk skole av norske lærere og i all
hovedsak ved hjelp av norskspråklige lærebøker. Det skulle gå lang tid før det
daglige arbeid i skolestua ble preget av det minoritetspolitiske klimaskiftet som
Samordningsnemndas tilråding innvarslet. Denne tilrådinga var nok mer ei
viljeserklæring fra sentralt hold enn grunnlag for ei snarlig og effektiv endring
av skolens tilbud til samiske elever.
Allerede på 1950-tallet begynte utbygginga av den niårige skolen i Finnmark.
De første planene for denne skolen, både linjedelinga og etter hvert
kursplansystemet, forutsatte store enheter med minst tre parallelle klasser pr.
årstrinn. Kravet til skolestørrelse gjorde at et betydelig antall ungdomsskoleelever
måtte bo på internat eller hybel. Dette gjaldt først og fremst elever fra
små, gjerne avsidesliggende lokalsamfunn. I den grad det var sjøsamiske bygder
hvor det fortsatt fantes levende samiskspråklig miljø, var det på slike steder.
Når så ungdommene ble sendt hjemmefra til en hybel- eller internattilværelse i
en by eller et tettsted, trenger en ikke stor innlevingsevne for å skjønne at de
måtte komme under et betydelig kulturelt press. Utbygginga av den niårige
skolen utløste et sterkt økende behov for lærere. Som en følge av dette fikk
finnmarksskolen mange lærere uten utdanning, såkalte erstatningslærere. Det
var svært populært for unge jenter, særlig fra det urbane Østlandet å ta et år
som erstatningslærer nordpå etter avsluttet gymnas. I tillegg besto personalet
ved mange av de nyetablerte, store og sentraliserte skoleanleggene i stor grad
av unge, uerfarne lærere som bare unntaksvis hadde røtter i og kjennskap til
lokale forhold.
Etterkrigsårene ga ikke bare en forlengelse av obligatorisk skole med to år. Det
medførte også en betydelig utvidelse av antall skoletimer på alle trinn. Sett i et
fornorskningsperspektiv medførte dette også mindre tid til kontakt med
samiske næringer, språk og kultur. Sannnsynligvis var de store skoleinternatene
som ble reist fra slutten av 1950-tallet, og et par tiår framover på steder som
Rypefjord, Karlebotn, Øksfjordbotn og Alta, vel så effektive fornorskningsinstitusjoner
som de gamle statsinternatene hadde vært.
189