Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

alumner Niels Pedersen og Joseph Thomassen langt fra er modne til dimisjon”.
Så skulle ikke det som allerede var kostet på dem av offentlige midler være
borkastet, ”må det tilståes dem et forlenget opphold.” (Ibid.:68).
Stockfleths plan var som kjent at Kolpus skulle etterfølge Nils Gundersen som
seminarlærer. Finnmark Amtsdireksjon støttet Stockfleth og ba om at Kolpus
fikk stillinga da Gundersen sluttet i 1840. Bestyreren mente derimot at kravet
om teologisk embetseksamen var viktigere enn kyndighet i samisk. Han fikk
gjennomslag for sitt syn, og dermed ble det cand.theol. Jakob Wetlesen, og ikke
Kolpus, som overtok stillinga og kom til Seminaret i 1841. Litt samisk skulle
han ha lært av Stockfleth i studietida. Men seminarbestyrer Mueller slo i 1846
fast at samiskkunnskapene var så vidt begrensete hos den som skulle være lærer
i samisk, Wetlesen, at det nok var elevene som var de egentlige lærere.
Når denne norske teologen, nesten blottet for ferdigheter i samisk, ble foretrukket
framfor den samiske seminaristen Kolpus som jo Stockfleth hadde
gjort så mye for å kvalifisere, så bekrefter også det inntrykket av at Seminarets
forpliktelser i forhold til samisk, tidlig tones ned. Ved starten i 1826 hadde
institusjonen foruten styreren som kjent kun én lærer, og han var same. 15 år
senere, i 1841, er det blitt to lærerstillinger som begge er besatt av norske.
Misnøye med de samiske seminaristenes lærerarbeid
Seminaret maktet i liten grad å innfri forventningene om å utdanne samiske
lærere. Det viste seg etter hvert også å bli vanskelig å rekruttere samer. Og de
samiske elevene måtte nødvendigvis ha store problemer med å finne mening i
og få utbytte av ei undervisning som for en stor del foregikk på et språk de
forsto lite eller ingenting av. I løpet av Seminarets 25 første år (fram til 1851)
var det kun 14 samer som fullførte si utdanning der. Av disse fikk halvparten
pga. tidlig død eller oppsigelse ei virketid i skolen på under 10 år. Bare tre
hadde lærerarbeid i mer enn 20 år.
I visitasberetninger fikk de samiske lærere mer ris enn ros for måten de utførte
sine oppgaver på. Hans Mortensen Kolpus, ”avgav” som kirkesanger i Nesseby
i følge biskop Kjerschow, ”rosverdig prøve på sin duelighet” under visitas i
Vadsø i 1842. Imidlertid ble, ifølge ”Tromsøseminarister”, etter hvert
”autoriteter og lærer ikke så fornøiet med hinannen, og om våren 1848 søkte
Hans M. Kolpus avskjed.” Dermed fikk denne mannen som Stockfleth hadde
gått så sterkt inn for og satset så mye på, ei svært begrenset tid som lærer,
38