Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

samtid, og for å kunne utvikle seg i framtida, er det nødvendig å kjenne sin
fortid. I så fall står et folk uten fortid meget svakt til. Og en forkastet fortid er
det verste av alt.” (Nielsen 1986:140.)
På lignende måte kan mange her nord med fleretnisk bakgrunn sies å være folk
med ei redusert eller svekket fortid. Særlig har det vært en tendens til å ville
skjule samiske røtter. Dette har manifistert seg på mange måter. For å gi folk
høve til å registrere seg i samemanntallet fikk samtlige innbyggere over 18 år
bosatt i de fem nordligste fylkene, i forkant av det første valget i 1989, tilsendt
et registreringsskjema fra kommunal- og arbeidsdepartementet. Flere av de
som mottok skjemaet uten å vite at ”alle andre” fikk det, trodde det var blitt
foretatt en forundersøkelse og at skjemaet bare var sendt til personer som
oppfylte kriteriene for å bli registrert. Før misforståelsen var avklart, rakk
mange å reagere med både sinne og aggresjon, mens andre raskt og i all stillhet
makulerte det de oppfattet som ei stadfesting av eller beskyldning om å være av
samisk ætt. I andre familier utløste det både strid og uenighet når enkelte av
familiemedlemmene meldte seg inn i samemanntallet. Både blant foreldre,
søsken, tanter og onkler var det de som fant ei slik handling både ubehagelig
og belastende for slekta.
I et intervju med ei finnmarksavis på 1980-tallet fortalte en lærer at hun kunne
snakke samisk, og at hun hadde lært språket av sin familie. Dette utløste sterkt
følelsesladete reaksjoner blant hennes slektninger. Det var de som gikk så langt
som til å hevde at hun hadde ødelagt livet for dem, at de ikke kunne vise seg
blant folk lenger siden hun i full offentlighet hadde hengt dem ut som samer.
Hun ble også bedt om gjennom avisinnlegg å gjøre detaljert greie for hvem i
hennes familie som hadde lært henne samisk for på denne måten å fjerne
enhver mistanke fra ”uskyldige”.
Mange skoler har vært opptatt av å arbeide med lokahistoriske emner. Da
hender det ofte at en finner spor etter ei samisk fortid. Dette har ikke falt i like
god jord hos alle, men har noen ganger utløst så negative reaksjoner på
foreldrehold at skoler har funnet det mest hensiktsmessig å avslutte arbeidet.
Dette har imidlertid ikke generell gyldighet. Andre steder har slike spor vakt
positiv interesse blant foreldrene.
Lærere har kommet til kommuner med ei befolkning som for en stor del har
samiske og/eller kvenske røtter uten at de på noen måte er blitt informert om
dette. På et personalseminar så sent som i 1988 for de om lag 20 lærerne på en
219