Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

at ungdomsskoleelevene i regionen kunne mindre om dialekter i Nord-Troms
enn i Gudbrandsdalen. Noe av grunnen til dette kan være at eksempelsamlinga
med norske dialekter som var pensum i nordisk grunnfag på Universitetet i
Oslo enda på slutten av 1960-tallet ikke hadde med dialekter nord for
Trondenes. Det er imidlertid ikke sikkert at dårlig kjennskap til egne dialekter
blant grunnskoleelever i Nord-Troms utelukkende skyldes mangelfulle
læremidler og lærerkompetanse. Kanskje ligger noe av forklaringa i at
dialektene i dette området fortsatt ikke av alle blir sett på som fullverdige
norske dialekter. At dialektene er farget av de tre stammers møte, og følgelig er
påvirket av både samisk og finsk språk, kan bidra til at skolene finner det
vanskelig å dekke dem i undervisninga. Da er det enklere å ty til gudbrandsdalsdialekten.
Forfatteren av Nordreisa bygdebok fra 1957, læreren Emil Hansen, var i hvert
fall ikke begeistret for den påvirkninga som samisk og finsk hadde på norsken.
Samer og kvener bidro nemlig ”med deres eiendommelige tonefall (kom) til å
forkvakle og utvanne den gamle og ”gode” dialekt fra før. Hva det norske
språk således vant i bredde, tapte det i kvalitet. Men det er i all fall norsk, et
norsk i utvikling – forhåpentligvis mot noe bedre.” (Hansen 1957:57).
Styreren på Tromsø Seminar fra 1883 til 1920, Just K. Qvigstad, opplyste i
1897 at nordmenn som kom fra blandede språkdistrikter og kunne litt samisk
eller kvensk, ikke hadde den språkfølelse og ikke hadde så lett for å behandle
sitt morsmål skriftlig som elevene fra rent norske strøk (Dahl 1957).
Det er nødvendig å ta klare forbehold om presisjonsnivået i folketellinger når
det gjelder etnisk kategorisering. Historikeren Lars Ivar Hansen hevder at
”Bruken av folketellings- materialet stiller oss samtidig overfor store
utfordringer på det registreringstekniske plan, fordi det langt fra er klart hvilke
kriterier tellingsmyndighetene til enhver tid brukte for å registrere den samiske
befolkningen, og hvor sammenliknbare disse kriteriene er over tid, fra folketelling
til folketelling.” (Hansen 1994:103). Selv med romslige feilmarginer viser
folketellingene på 1800-tallet på en overbevisende måte hvor berettiget det er å
karakterisere Nord-Norge som en flerkulturell landsdel også i historisk
perspektiv. Her bruker vi tall fra folketellinga i 1845 som eksempel:
Da bodde det i Øst-Finnmark: 2225 samer, 160 kvener, 983 nordmenn
I Vest-Finnmark: 4320 samer, 1236 kvener, 2309 nordmenn
15