Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

I historietimene la Hveding stor vekt på å framelske nasjonalbevisstheten hos
elevene. Det var særlig de stolteste periodene i Norges historie han trakk fram.
Han kunne leve seg så sterkt inn i stoffet og la seg rive så med i sine
beretninger om skjebnetunge hendinger i norgeshistoria, at han brast i gråt.
Ikke alle elevene lot seg gripe like sterkt av det nasjonale budskapet. I skolens
handskrevne elevavis, Ungdomsspegjelen, hendte det at elever tillot seg å
betvile at Gange-Rolv og andre vikingehelter var passende forbilder for 1900tallets
ungdom. Og på folkemunne i Lyngen hendte det nok at Solhov ble
omtalt som Store Norske.
Kart over Troms og Finnmark har en rekke finske og samiske navn. Dette ble i
mellomkrigstida sterkt kritisert av de ivrigste fornorskerne som ville ha norske
navn i stedet. De to første Solhovstyrerne arbeidet begge aktivt for å finne spor
etter gammel norrøn bosetting i bygder der befolkninga på 1920-tallet i all
hovedsak var av samisk eller kvensk avstamming. Særlig var Hveding opptatt
av å kunne påvise at håløygene hadde vært de første beboerne i Nord-
Tromsbygdene. Han avviste ”dette at alle stadnamn her oppe skal vere så unge.
Soga lærer oss meir og meir at her er eldgamle i blant.” (Ibid.:85). Og han skrev
om et arisk folk som han hevdet hadde bodd her oppe i 2–3000 år.
Den første kirka i Lyngen ble reist på Karnes like ved Solhov i 1731. Det var ei
lita trekirke, og den sto i kun ni år. Leigland satte seg i spissen for å markere
200-årsdagen for denne kirka, i 1931. Han fikk reist en bauta der kirka hadde
stått med følgende inskripsjon: ”Her reiste fedrene våre første kyrkja i Lyngen
1731.” I samband med jubileet skrev han dessuten en rekke artikler i
venstreavisa ”Tromsø” om Lyngen i gamle dager. Leigland ønsket på denne
måten å knytte folket til ei norsk fortid i Lyngen (ibid.).
Alt i 1923, bare 11 år etter at Solhov startet, mente Hveding å kunne se de
første frukter av dens nasjonale strev. Han avsluttet talen sin under et
elevstevne på skolen det året med å slå fast at ”stilt og trygt glir no dei gamle
bygdene her nord inn i den kjeda av folkeleg opplysning og kultur som bind
alle nordmenn til eit folk og eit land.” (Ibid.).
I ettertid er det nok den monumentale skolebygninga fra 1924 som gir den
sterkeste påminnelsen om Solhovs sentrale rolle i fornorskningsarbeidet. I sin
hovedoppgave om skolens arkitektur skriver Bente Merete Hansen: ”Et
steinkast fra fjæresteinene ruver derfor i dag Solhov, som et slott fra de norske
folkeeventyrene. Bygninga står som et monument over en bevisst
94