Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

skyldtes innholdet, var det i Finnmark måten det samiske språket var framstilt
på som utløste de sterkeste reaksjonene da ei dobbelt-tekstet samisk–norsk
lesebok basert på P. A. Jensens bok, kom ut i 1865. I boka var det tatt inn en
del opprinnelig norske ord og uttrykk som pga. hyppig kontakt med
norsktalende hadde glidd inn i dagligtalen i en del sjøsamiske miljøer. Slike
norvagismer var helt bevisst trukket inn for å stimulere norskopplæringa.
Myndighetene så ingen grunn til å bremse på ei slik norsk påvirkning på samisk
språk da de så dette som ei naturlig utvikling.
Boka fikk ingen begeistret mottakelse i de aktuelle miljøene. Flertallet i
Nesseby skolekommisjon mente at den kunne brukes til nød. Lensmannen i
Polmak fant den derimot ”aldeles ubrugbar”. Lærer Per Persen Holm mente at
hvert fjerde ord var uforståelig, og at boka ikke høvde til noe annet enn å
”forkvakle samebarnets beste og kjæreste eiendom, deres språk.”(Dahl
1957:213–215).
Når det gikk tregt med å få noe gjennomslag for boka, hang det nok sammen
med at også samiske foreldre var misfornøyde med innholdet. Presten A.
Halvorsen som hadde vært sogneprest i Talvik på 1880-tallet skrev i boka
”Billeder av livet i Finmarken” fra 1911 at samene klaget over boka fordi den
inneholdt ”saa meget ”tøv og sludder”, eventyr, fabler og ”løgn”, og slikt noget
skulde barnene være nødt til at læse i en kristelig skole!” (Halvorsen 1911:49).
Halvorsen forteller om et skolemøte der samiske foreldre beklaget seg over de
”ugudelige” bøker, og da særlig over ”læseboken”. De kalte den ”jokka girje”,
som på norsk betyr elveboken. Navnet kom av at diktet ”Bekken går i engen”
sto i boka. En av fedrene klaget over at den fortalte om så mange slags dyr;
bjørn, og rev, spurv og kråke. ”Var det noget at la børnene læse sligt? De
skulde læse Guds ord, de !” Sognepresten svarte siden Gud hadde skapt alle
dyrene, kunne det ikke være galt å lese om dem, og ”du vet da det Aslak, at der
staar, at Gud saa alt det, han hadde skapt, og se, det var saare godt altsammmen.
Men da ble mannen sint og brøt ut: ”Aa kraaka kunde Vorherre
gjerne ha latt været at skape! Den er saa plagsom nemlig ved at lægge sig ned
paa fiskehjellerne og æte opp fisken.” Dog denne ytring gjorde andre forfærdet:
”Voi, voi, Aslak” sa de , ”at du kan snakke slik!” Og dermed var ifølge sognepresten,
”den motstand brut”. (Ibid.:49–50).
Læstadianismen bidro nok til samisk og kvensk motstand mot verdslige emner
i lesebøkene. Stiftskapellan Chr. Aug. Christophersen rapporterte i 1869 at
79