Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

ungdom er lærenem, den siste især også meget kraftig og energisk, bedres
økonomien, og kulturen økes.” (Thomassen 1920:60).
Det er ingen tvil om at de som sto i forreste rekke i skolens fornorskningsarbeid,
klart innså at denne institusjonen uten støtte utenfra, ”fra livet selv”,
hadde små muligheter til å lykkes. Likevel førte ikke rapporten fra Killengreen
til resignasjon. Tvert i mot bidro den til ei økt satsing på skolen.
Oppsummering
Begrepene som myndighetene etter hvert tok i bruk om minoritetene og om
deres språk forteller også om økte ambisjoner i fornorskningsarbeidet. Stadig
oftere blir ”hjelpesprog” og ”Fremmede Sprog” brukt i stedet for ”kvensk” og
”finsk”. På samme måte blir ”Fremmede Racer” og ”Fremmede Nationer”
eller ”Fremmede Nationaliteter” brukt som fellebetegnelser for samer og
kvener. Norske myndigheter valgte i mange av sine meldinger å skrive om
norskopplæring, mens målet var fornorskning. Valg av formuleringer som
vektlegger verdien av å tilegne seg norskspråklig kompetanse, i stedet for å gi
direkte uttrykk for den egentlige hensikten, var sannsynligvis strategisk
motivert. Å argumentere for gode norskferdigheter, var selvsagt langt mindre
kontroversielt og provoserende enn åpent å erklære at det egentlige målet var
fornorskning. Derfor ble også et ufarlig ord som ”språkdistrikt” gjerne brukt
synonymt med ”overgangsdistrikt”. Til å begynne med brukte som kjent
myndighetene ”språkdistrikt” som betegnelse på de områdene i Finnmark der
en anså det for nytteløst å satse på fornorskning. Og i meldinger om skolens
rolle i minoritetspolitikken, brukte en heller ord som ”språkflokene” og ”språkproblemene”
enn fornorskning.
Det er ikke mulig å si noe sikkert om hvilken effekt skoleverket hadde som
redskap i fornorskningsarbeidet. Ivrige fornorskere som Killengreen og Johs.
Reiersen uttrykte jo skuffelse over at de norske i fleretniske miljøer så lett gikk
over til et av de ”fremmede” språkene, særlig da kvensk. Emil Hansen hevder i
Nordreisa bygdebok at det var ”meget alminnelig at barn fra norsktalende hjem
begynte å tale kvænsk i voksen alder.” (Hansen 1957: 50). Samtidig kan dette
tyde på at myndighetenes fornorskningspolitiske budskap eller program mange
steder i liten grad hadde slått gjennom hos de norske. De synes å ha hatt et
svært så pragmatisk forhold til språkbruken. Samtidig indikerer dette at
forholdet mellom folkegruppene må ha vært realtivt harmonisk. Det avspeilet
seg jo også i at interetniske giftemål var utbredt.
126