Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

forklaring på at disse to hadde oppholdt seg der utover den lovbefalte
maksimumstida, som i 1836 var satt til 4 år. Seminarbestyrer Muller forklarte
forholdet med å vise til at ”Sproget og deres totale uvitenhet la dem hindringer
i veien for å delta i de to norsktalende læreres undervisning. (…) Fremgangen
blev liten. Et lengere ophold var nødvendig forat de på disse anvendte penger
ikke skulle være bortkastet.” (Ibid.:82).
Under visitaser i 1852 og 1853 lot Banne være å møte opp. Biskop Juell skrev
da i 1853 til prosten i Øst-Finnmark at han ” intet har å erindre ved at skolelærer
og medhjelper i Nesseby Per Iversen Banne ilegges en mulkt av 2 spd for
hans uteblivelse fra prostevisitasen d.å.”(Ibid.). Banne sluttet som lærer kort tid
etter dette.
Forslag om egen samisk lærerutdanning
Trondenes Seminar lyktes altså dårlig med å utdanne samer til lærerarbeid.
Dette kan ha vært en medvirkende grunn til at det tidlig ble fremmet forslag
om et eget seminar for samene.
Den direkte foranledning var ei oppfordring allerede i 1828 fra ”Selskabet til
christelige Undervisnings- og Andagtsbøgers Udgivelse” til Kirkedepartementet
om å utvide Trondenes Seminar slik at det kunne ta imot fire samer og
fire norskfødte fra Finnmark. Biskop Krogh tvilte på om det var mulig å fylle
fire plasser og ville heller få vurdert å opprette et eget skolelærerseminarium for
samene i det ”egentlige Finnmark”. Krogh mente Polmak ville være et velegnet
sted, og han anså Stockfleth som selvskreven for styrerstillinga. Biskopen tok
på den måten opp Deinbolls opprinnelige ide som jo var å legge et lærerutdanningsseminar
for samer til Finnmark.
Kirkedepartementet ba biskopen drøfte forslaget med Stockfleth. Men Krogh
døde før han kom så langt. Stockfleth rådde sterkt fra å skille et samisk seminar
ut fra det norske og legge det til Finnmark. Han hevdet bl.a. at å isolere samene
og stenge deres lærere ute fra omgang med dannede og dannende omgivelser,
ville hemme et hvert fremskritt til kultur hos dem. Det ville være å ”banlyse for
evig al sand christelig Oplysning fra Finmarken.” (Dahl 1957:42). Uttalelsen
viser at denne varme forsvareren av samisk språk og kultur likevel må ha ment
at veien til kulturelt framskritt for samene, riktig nok etter at de hade lært å lese
sitt morsmål, gikk gjennom samkvem med nordmennene. Departementet
40