Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

kvenske elever sammen med 25 til 28 norske elever. Dette anså Killengreen
som et nærmest ideelt utgangspunkt for å lære norsk.
I Langfjorddalen i Sør-Varanger hvor det bodde flere kvener enn nordmenn, lå
forholdene derimot mye dårligere til rette for å fremme norskopplæringa.
Norsken hadde ikke vunnet noe innpass hos kvenene. Hjemmespråket var
kvensk, og de færreste elevene var i stand til å gjøre seg forstått på norsk.
Skoledirektøren hadde merket seg at de fleste norske oppsittere snakket kvensk
med sine kvenske naboer. Og det var de yngste i den norske befolkninga som
behersket kvensk best. Killengreen unnlot heller ikke å opplyse at kvensk som
regel ble hovedspråket i kvensk–norske ekteskap.
I følge skoledirektøren var grunnen til at kvenene i Kiberg ønsket å lære norsk
at de ville kunne kommunisere med fiskere fra Troms og Nordland som
besøkte stedet hvert år. Dette var dyktige og nasjonalt sinnede menn som var
vel ansett av befolkninga. Siden disse fiskerne ikke behersket kvensk, så
inspirerte de kvenene til å ”legge seg etter norsk”. Killengreen mente sågar at
de samme fiskerne også bidro til å styrke den nasjonale bevisstheten til de
norske som bodde på stedet.
Killengreen la ikke skjul på sin misnøye med holdningen til den norske
befolkninga mange steder i Finnmark. Han fant nemlig ”deres selvbevissthet
som nordmenn” meget svak. Særlig kom dette fram i deres tilbøyelighet til å
kaste vrak på sitt morsmål til fordel for finsk eller samisk og dermed ” gi etter i
språkveien”.
Han bebreider for eksempel de norske innbyggerne i Øksfjord i Vest-Finnmark
for at de, selv om de var relativt få, ikke understøttet skolens bestrebelser
bedre. De hadde vært så lite opptatt av å holde på sitt språk at samisk som
regel ble hjemmespråket når norske menn og samiske kvinner stiftet familie
sammen (ibid.:264– 274).
Killengreens rapport gir en solid bekreftelse på at skolen alene hadde svært
begrensede muligheter til å oppnå framgang av betydning i fornorskningsarbeidet.
Men han trakk langt fra den konklusjonen at arbeidet var nytteløst.
Tvert om var rådet hans til Kirkedepartementet at myndighetene måtte satse
enda sterkere på skolen som fornorskningsinstrument.
Johs. Reiersen var også opptatt av den språklige påvirkning som skjedde i møte
mellom de ”tre stammene”. Han hadde nemlig merket seg at på steder der
flere kvener hadde slått seg ned ”viste det sig at saavel finnerne som nord-
124