Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

De samfunnsengasjerte og politisk aktive lærerne fra arbeiderbevegelsen som
slo seg ned i Finnmark og Nord-Troms, synes ikke å ha reservert seg mot fornorskningspolitikken
og skolens rolle i den. Heller ikke på riksplanet
representerte Arbeiderpartiet et syn på minoritetene i nord som avvek fra det
rådende. Da Stortinget i 1907 drøftet opprettelsen av et professorat i samisk, sa
Alfred Eriksen at ”den befolkning som det her er tale om og den nationalitet
som der er spørsmaal om, ikke indtar en saa betydelig plads i vor historie, at
det kan være rimelig aa ha et professorat i det.” (Eriksen og Niemi 1981:122).
Friplasselevene kom utvilsomt til å bety mye for vekst og utvikling i Nord-
Troms og Finnmark. At mange av dem sluttet opp om arbeiderbevegelsen ser
altså ikke ut til i særlig grad å ha svekket deres vilje til å støtte fornorskningspolitikken.
Den allmenne oppfatning blant dem var nok at hovedoppgaven var
å sikre samer og kvener trygge materielle kår. Og beste måten å oppnå dette på
var at de ble norske. Likevel var lærerne som gikk til arbeiderbevegelsen neppe
preget av nasjonalismen i samme grad og på samme måte som deres kolleger
knyttet til Venstre. Eksempelvis var ingen av dem blant Ratches lokale
informanter i Nord-Troms. De var vestlandslærere og venstremenn. På samme
måte var arbeiderpartiavisa Nordlys lite opptatt av å skrive om Solhovs
nasjonale betydning. Derimot skrev venstreavisa ”Tromsø” ofte om hvor
viktig institusjoner som Solhov var som kulturelt grenseverk. Arthur Ratche
skrev at arbeiderbevegelsens tidlige gjennombrudd i nord også resulterte i
”Socialistiske aviser.” Han mente at ”Den socialistiske presse utrettet noget
positivt, den lærte iallfall den kvenske befolkning å lese norsk.” Men Ratche så
nok ikke på arbeiderbevegelsen som noen aktuell medspiller i forsvarsarbeidet
mot den finske fare. For ”med sin unasjonale ånd og innstilling” hevdet han at
arbeiderpressa ødela ”hvad den bygget op.” (Ratche 1936:49).
Tromsø Seminar, eller Tromsø lærerskole fra 1902, hadde en sentral rolle i
fornorskningsarbeidet også etter at friplassordninga var opphevet. Det kom
klart fram da de to tromsøseminaristene, Hans Eidnes og Martin Strømnes
foreslo å flytte institusjonen tilbake til Trondenes som den midlertidig var
flyttet fra i 1848. Departementets sakkyndige organ for lærerutdanning,
Lærerskolerådet, som fikk forslaget til uttalelse, holdt, til tross for at Trondenes
både lå i den folkerikeste delen av landsdelen, hadde bedre klima og kortere
mørketid, på at Tromsø, av nasjonale omsyn måte få høve til å bygge ut alle
sine institusjoner så godt som råd var. Det var ikke et distriktsspørsmål, men
129