Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

seg fra fylkesgrensa mot Finnmark i nord til Lenvik i sør, var det flere innbyggere
enn i overgangsdistriktene i Finnmark.
Parallelt med økende fornorskningsiver kom stadig nye deler av Finmark med
som overgangsdistrikt. I 1863 ble Vadsø prestegjeld, Lebesby hovedsogn og
Måsøy prestegjeld overgangsdistrikter. I 1867 fulgte Vardø og Kistrand
prestegjeld. Fra 1871 bevilget Finnefondet betydelige bidrag til Nesseby og
Karasjok. Utviklinga fortsatte utover i 1870-åra, og etter 1880 eksisterte ikke
lenger betegnelsen rene språkdistrikter i myndighetenes vokabular. Fra da av
var alle samisk- og kvenskdominerte områder i Finnmark og Nord- Troms
overgangsdistrikter der de ulike fornorskningstiltakene skulle iverksettes.
Denne gradvise utvidelsen av overgangsdistriktene mellom 1853 og 1880 gir et
godt bilde av myndighetenes økende ambisjoner for fornorskningspolitikken
på siste halvdel av 1800- tallet. Det er nemlig lite som tyder på at norsk språk
hadde fått noe sterkere fotfeste i de ”rene språkområdene” i løpet av denne
perioden.
Stiftsdireksjonen i Tromsø bestemte hvilke områder som skulle være
overgangsdistrikt. Og Tromsø stift omfattet hele Nord-Norge. Tysfjord var
utvilsomt den kommunen i Nordland der det bodde flest samer. Direksjonen
ba så sent som i 1887 skolekommisjonen der vurdere om Tysfjord burde få
status som overgangsdistrikt. Kommisjonen frarådet at Tysfjord skulle få slik
status, noe Stiftsdireksjonen tok til følge. Kommisjonen argumenterte for bruk
av samisk i skolen når den uttalte at ”Man er enig i at anse en saadan ordning (å
legge norsk til grunn) for uhensigtsmessig, grundet dels paa Hellemokoloniens
isolerede beliggenhed, dels paa den korte skoletid.” (Evjen 2004:83). Denne
”kolonien” var et homogent samisk samfunn i Hellemobotn innerst i Tysfjord.
Når kommisjonen fant det hensiktsmessig å fortsette med samisk som opplæringsspråk
i denne kretsen, kan det skyldes at de mente ungene ville ha bedre
utbytte av opplæring som bygde på deres morsmål. Stiftsdireksjonen aksepterte
faktisk samisk som undervisningsspråk i samtlige samiske skolekretser i
Tysfjord. En stillingsannonse i 1899 slår fast at ”Læreren må kunne lappisk”
(ibid.:84). Stiftsdireksjonen inntok her et standpunkt som sto i skarp kontrast
til hva den ellers gjorde. Dette kan ha sammenheng med at Tysfjord ikke var
interessant i et sikkerhetspolitisk perspektiv.
Ikke alle var enige i at Tysfjord skulle holdes utenfor den offisielle
fornorskningspolitikken. I juni 1896 ble den samiske læreren Henrik Kvandal
54