Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

Lærerskolens engasjement i denne saka kom nok av at en også der tok det for
gitt at samisk og kvensk ville forsvinne som fag ved skolen dersom friplassordninga
opphørte. For fortsatt var det utelukkende friplasselever som leste
samisk og kvensk. Skolerådet mente det ville bli et tap for folkeskolen i
Finnmark om friplassene forsvant og hevdet at det ville være behov for lærere
som behersket samisk og finsk i mange år framover. Vi finner m.a.o. en annen
holdning på Seminaret enn da Hvoslef og Kaurin argumenterte for å flytte
friplassene til Alta. Dette avspeiler nok at skolens styrer, Just Knud Qvigstad,
ikke bare var en faglig høyt anerkjent ekspert på samisk og kvensk, men
utvilsomt også at han innså nødvendigheten av at lærerne i overgangsdistriktene
behersket samisk eller kvensk
Skoledirektør Thomassen foreslo da heller ikke å gjøre slutt på friplassordninga.
Derimot ønsket han å få til ei ordning som ga staten en sterk og
juridisk holdbar garanti som sikret at friplasselevene oppfylte sine forpliktelser.
Han laget utkast til en kontrakt mellom friplasselevene og staten som rektor
Qvigstad med et par merknader sa seg enig i.
Kirkedepartementet valgte imidlertid ikke å støtte dette forslaget. Og
Thomassen gikk i sitt budsjettforslag for 1904–05 inn for å oppheve ordninga
med friplasser på Tromsø lærerskole. Samtidig trakk han i saksforelegget fram
en rekke argumenter som ikke kan leses som annet enn forsvar for å bevare
friplassordninga.
”Det var min hensigt paa nærværende budget at foreslaa bevilgning til 6
lappisklæsende og 3 – senere maaske 2 – kvænsklæsende elever og at søke en
saadan ordning opretholdt nogen aar fremover. At inddra fripladsene helt,
trodde jeg ikke at turde tilraade. Jeg fandt det at være et altfor stort spild av
skolens korte, kostbare tid at gi barn, som møter i skolen uten det ringeste
kjendskap til noget andet sprog end lappisk eller kvænsk, lærere som intet har
lært av disse sprog, og jeg indsaa det ønskelige i at den i dobbelt forstand svake
konkurance om lærerposter i Finmarken, særlig da i de vanskeligere distrikter,
kunde bedres derved at der aarlig, naar fripladselevernes fordredes
efterkommet, blev tilgang av endel av lærerskolens flinkeste dimittender(...).”
(Dahl 1957:321.)
Av særlig interesse er det at skoledirektøren så klart avviser påstander om at
fornorskningsarbeidet hadde kommet så langt at samisk og kvensk av den
grunn var blitt overflødig. Han slo nemlig fast at det ” vil være en feiltagelse at
67