Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

fornorskningspolitikk.(…) Den viser alle som kommer til Lyngen at her er man
på norsk grunn. I festsalen har arkitekten hentet impulser fra middelalderen og
nasjonalromantikken. Salen var stedet for sogespill, foredrag og leik, alt med
fokus på Norges storhetstid. Leigland hadde bestilt en festsal i ”norsk stil” med
utskjæringer. Størrelsen og de markerte dragerne som bæres av kraftige
konsoller, understreker opplevelsen av å tre inn i en av middelalderens haller.”
(Hansen 2003: 46–50.)
Fra 1926 ble det opprettet en egen treskjærerlinje på skolen. Den første læreren
der, D. Kallan, var en varm tilhenger av drakestilen. Denne stilen som var
inspirert av vikingetidas tredekorasjoner, formidlet han videre til sine elever.
Leigland var så begeistret for drakestilen at han utstyrte leiligheten sin med
møbler laget i denne stilen. N. B. Årseth overtok stillinga etter Kalland i 1929.
Han ønsket å gjøre elevene kjent med forskjellige stilarter innen treskjæring.
Men Leigland forlangte at han skulle legge hovedvekt på drakestilen. Samtidig
var ikke fornorskningsiveren mer kompromissløs eller uforsonlig på Solhov
enn at to samiske elever møtte på avslutningsfesten våren 1938 iført sine
samekofter.
I boka ”Finsk fare for Finnmark” fra 1937, der Leigland blir omtalt som en
viktig informant, hevder forfatteren, Arthur Ratche, at den nasjonale bevissthet
blant elevene var så liten på den tida da Solhov startet at det var vanskelig for
lærerne å få dem til å synge ”Ja, vi elsker” og ”Gud signe Norigs land”.
Leigland tok den finske faren, som Ratches bok handlet om, på alvor. I
arbeidet med å demme opp for det han oppfattet som finsk agitasjon, tilla
Leigland Solhov stor betydning. Derfor stilte han krav til myndighetene om at
elevene måtte få alle utgifter til skolegangen dekket. Og han presiserte at dette
også måtte gjelde for norske elever. Det var nødvendig for å skape et godt
norsk miljø. Han arbeidet med planer om å utvide skolen for å kunne tilby nye
fag som snekkersløyd, metallsløyd og motorlære. Med slike fag kunne en nå
flere av de mange arbeidsledige ungdommene med et tilbud. Leigland fryktet
nemlig at arbeidsledigheten kunne bidra til å utvikle ei negativ holdning til det
norske samfunnet og til økt interesse for den finske agitasjonen. Han betraktet
den nasjonale situasjonen i Nord-Troms som så spesiell at han mente de
statlige myndighetene burde være rausere med resurser til Solhov enn til andre
ungdomsskoler. I et brev til Departementet fra 1937 der han ber om ekstra
midler til skolens boksamling skriver han at ”ei bra boksamling ved skulen vil
vekkja sansen for god lesnad, og i dessa målblanda bygdene verta til stor
95