Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

I likhet med de fleste finnmarkslærere tilknyttet arbeiderbevegelsen markerte
Cornelius Moe seg som en forsvarer av fornorskningspolitikken. I det hele tatt
framsto den lærerdominerte arbeiderbevegelsen i Nord-Troms og Finnmark i
all hovedsak som tilhengere av denne politikken.
Lærergruppas dominerende politiske rolle i en del fleretniske kommuner
I Nordreisa samarbeidet de tre lærerne L. Isachsen som var sosialist, venstremannen
og vestlendingen Anders Bråstad og nordreisaværingen Emil H.
Hansen som sognet til Høyre. Isachsen var altså Tromsøseminarist fra 1900,
Bråstad var utdannet ved Stord Seminar i 1902. Emil Hansen var friplasselev
på Tromsø Seminar, med kvensk, utdannet i 1896. Hansen omtaler som
bygdebokforfatter sine to kolleger i svært rosende vendinger. Bråstad ver skolestyreformann
i 33 år fra 1911 til sin død i 1944. Hansen skriver at Bråstad ofte
fikk ordførerens, Isachsens, busjettmessige betenkeligheter ” til å vike for de
skolemessige hensyn. Han var jo skolemann selv, og Bråstad fikk han overtalt”.
Skolestellet i Nordreisa var nok, i følge flere oppslag i lokalavisene fra
mellomkrigstida, i relativt god forfatning.
Hansen mente at Bråstad, takket være sin fortellerglede og ”komiske uttrykksmåte”,
også indirekte kom til å bane vei for det norske talespråket i den
kvenskdominerte bygda Sappen i Reisadalen. Den kvenskkyndige Hansen
skriver nemlig at kvenene ”med deres humoristiske innstilling” ble svært så
opptatt av å skjønne hva Bråstads fortellinger, som jo var på norsk, egentlig
gikk ut på. Med mangelfulle norskferdigheter hjalp de hverandre til å forstå
historiene hans. Og, skriver han, ” der de voksne snakker og ler sammen, vil
også barna være med å le. Altså spurte de seg fram hos dem som best forstod.
Dermed ble både fantasi, energi og hukommelse satt i sving, og så begynte de
snart selv å følge med.” Det er ikke tvil om at Emil Hansen hadde stor tru på
denne framgangsmåten når han hevder at ”Denne indirekte påvirkning er en
lite påaktet, men ikke desto mindre en meget viktig faktor i den språklige
opplæringsmetode, og Bråstad praktiserte den på en ypperlig måte kanskje seg
selv uavvitende endog.” (Hansen 1957:213).
Emil Hansen legger i sin omtale av Leonhard Isachsen vekt på hans bakgrunn
fra et småbrukerhjem og også at han hadde deltatt på lofotfiske. Dette gjorde
det nemlig lettere å gli inn i miljøet i Nordreisa hvor han ”traff mennesker i