Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

internatskolens bestrebelser begynte å bære frukter. At Haaheim ikke valgte en
konfrontasjonslinje i skolens fornorskningsarbeid, betyr selvsagt ikke at han var
uenig i myndighetenes ambisjoner på dette omådet. I ei utredning til finnlenderen
Tanner i 1926 forsvarer han skolens rolle i fornorskningspolitikken
med varme og engasjement. Innledningsvis orienterer han om de store
pedagogiske utfordringer som møter skolene i språkblandete distrikt med både
norske, samiske og kvenske elever i samme klasse. Så slår Haaheim fast at
under slike forhold må landets språk være ”generalnerven i undervisningen i
skolen; i Norge norsk”, og tilsvarende finsk i Finland (Ibid.:284).
Av interesse er det å merke seg at Haaheim i denne utredninga så sent som i
1926 finner det påkrevet at ”en lærer i et blandet sprogdistrikt må kunne det
sprog som barna i hjemmet bruker, så han kan benytte de andre sprog som
hjelpesprog i de første år” (…) thi barna må få forsåelse av det de hører og ser
på skolen, ellers vil barna bli en slags ”papegøye” som plaprer op en hel del
uten å forså det”. (Ibid.:285). Dette skrev altså Haaheim flere tiår etter at
myndighetene fra 1880-tallet av hadde satt i verk sin målrettete satsing på
undervisnings-metoder og materiell som skulle gjøre bruken av
”hjelpespråkene” overflødige. Dessuten hadde jo Stortinget i 1904 vedtatt å
sette sluttstrek for opplæring i samisk og finsk ved Tromsø lærerskole. Så her
inntok Haaheim et standpunkt som sto i åpenbar kontrast til det som da i flere
år hadde vært skolemyndighetenes erklærte politikk.
Mange friplasselever ble internatbestyrere
Myndighetene hadde som kjent forventninger om at friplassordninga skulle
sikre særlig ressurssterke lærere til å innta sentrale roller i skolens fornorskningsarbeid.
En slik rolle hadde de som skulle stå bresjen for statsinternatene.
Lærere utdannet på friplass i Tromsø skulle da også, i likhet med
Haaheim, i stor grad komme til å bekle disse stillingene. De fleste av dem fikk,
som Haaheim, i tillegg viktige politiske verv. En av disse var salangsværingen
Ola Berg som var styrer på Øksfjordbotn internat i Loppa. Han var
kommunens ordfører i 24 år, og han ledet både skolestyre og fylkesskolestyre i
en årrekke. Skoledirektør Brygfjeld irettesatte i et brev Berg for å ha blandet
sammen statens og kommunens interesser, og han forsto godt at Berg var
”nokså ømtålig når det gjelder hans kjære kommune Loppa. Han har det nu
omtrent på samme måte som Ludvig den 14. i Frankrike som betraktet sig og
staten som ett.” (Lind Meløy 1980:79).
91