Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

orte. Har selv bodd i Kåfjord i hele mitt liv, men jeg teller på knappene om
utflytting til en annen kommune.” (Høgmo og Pedersen 2004:49.)
Andre hevdet å kunne se positive følger av debatten om språkloven og samisk
læreplan:
”Det hadde virket som en surdeig og understøttet en sjøsamisk revitalisering
som hadde medført at en kunne se på seg selv med nye øyne – nesten som en
form for omvendelse, der skammen og selvforakten forsvant. Etter hvert
opplevde jeg at mine foreldre og besteforeldre begynte å bli glade for endelig å
kunne vedkjenne seg det samiske, ja, til og med å ta det fram i lyset. Og jeg
kjente at også jeg kunne si det samme som min bestemor sa for et par år siden:
Endelig kan jeg være den jeg er, for jeg er jo både norsk og samisk. Dette var
en utrolig lettelse. Skammen og selvforakten forsvant. I tillegg følte jeg det
også som en berikelse. Jeg skjønte for alvor at mitt nåtidige liv har vokst ut av,
og er en del av, min families historie og kultur, så vel som av samfunnets
historie. Uten røtter blir nåtiden et halvvissent tre. Å lukke døren til fortiden
har aldri forbedret noens kår, snarere tvert imot. Den viktigste delen av skrittet
framover er å ta fortidens og dens kultur med seg hvor språket er senralt.”
(”Framtid i Nord” 28. april 1998.)
Bitterheten og engasjemenetet som er kommet fram i Kåfjord kommune i
tilknytning til samepolitiske spørsmål, bekrefter til fulle hvor følelsesladet
spørsmål om etnisk arv og etnisk identitetsforvaltning er. Det dreier seg her
om en kommune der befolkningas samiske tilhørighet har vært sterkt stigmatiserende.
I den indre delen av kommunen som har ei betydelig samisk befolkning,
har også språket overlevd bedre enn noe annet sted i Troms.
Samtidig er det i kommunen et visst spenningsforhold mellom den indre og
den ytre delen der innbyggerne i større grad definerer seg som norske og gjerne
også distanserer seg fra det samiske.
Mange kåfjordinger har opplevd kommunens innlemming i det samiske
forvaltningsområdet med all den offentlige oppmerksomheten dette har
medført, som ei belastning. Noen av de som følte at de endelig var i ferd med å
fri seg fra den smerten og ubehaget som samiskheten hadde påført dem,
opplevde det som provoserende å bli så sterkt knyttet til det samiske som
språkloven og læreplanen innebar. De voldsomme reaksjonene mot samisk
læreplan i Kåfjord, i likhet med i Porsanger og Tana, må nok også for en del
forstås som uttrykk for at dette er blitt oppfattet som forsøk på tvangs-
212