Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

Artikkelen avsluttes med et vers av Grundtvigs ”til morsmaalets pris:
”Modersmaal er vort hjertesprog (…)”. (Hidle og Otterbeck 1917:29–44).
Dette bildet av barndommen som tung og vanskelig fordi han var same,
bekrefter han i et intervju da han fylte 80 år (i 1970).
”Barneårene, nei det var forferdelig. Vi ble ikke betraktet som mennesker, ikke
som menneskeverdige. Gikk omkring for oss selv. Alt som var fint og viktig og
verdifullt, ble holdt borte fra oss. (…) Vi betydde ikke noe. Vi kom ikke til
orde. Jeg har gjennomlevd dette nederlaget vårt, jeg vet hva det er. Det kan
ikke beskrives – og de andre samene, som opplevde smerten, denne uutholdelige
smerten, de drakk. Det var mye alkohol. Man drakk for å glemme.
Menneskeverd, det hadde vi ikke. Alt ble tråkket ned. Vi var fattige, uvitende,
ikke mennesker. Læstadianismen hjalp noe, da den kom. Den lærte oss om det
evige menneske. (…)” På nytt kommer han inn på sin egen skoletid, og han
hevder at ”alt gikk på norsk. Noen prøvde å telle på samisk – ikke telle på det
sproget. Et stygt sprog. Et skittent sprog. (…) Det er synd mot Vårherre å
snakke samisk. Det er et ugudelig språk. Dere må lære å snakke godt norsk
sprog sto presten og snakket. Mange var svært gudfryktige. Men det han sa
angikk ikke oss. Det hørte til i en annen verden. (…)” (Dahl 1970:9–10).
Opplysninger om Fokstads barndom er ellers mangelfulle, men måten han i
voksen alder omtaler barneårene på, tyder på at han tidlig ble seg bevisst å høre
til ei folkegruppe som ble tillagt negative egenskaper.
Lærerutdanning i Tromsø
Fokstad begynte som elev på Tromsø lærerskole i 1908. Lærerskoletida var
langt fra uproblematisk for den unge samen fra Bonakas. Fokstad, som senere i
livet viste at han både var teoretisk begavet og hadde en betydelig intellektuell
kapasitet, slet tungt med å fylle lærerskolens faglige krav. Og med dårlige karakterer
(antakelig) i landsmål, bokmål og historie og med Ut (stryk) i regning,
måtte han gå andre året av den da tre-årige utdanninga om igjen. Likevel
drøftet lærerråd inngående i mars 1912 om Fokstad skulle få endret sin status
fra å være vanlig elev til å bli hospitant og gå opp som privatist. Læreren hans i
regning, Barlindhaug, hevdet at Fokstad ikke var dyktig nok i faget til å ta
ordinær lærerprøve. Det endte med at han måtte ta til takke med privatiststatus
(opplyst av Mary Brekke). En mulig grunn til hans faglige problemer på
lærerskolen, kan være at han på grunn av sin oppvekst i et samiskspråklig miljø
hadde mangelfulle ferdigheter i norsk. Slik det minoritetspolitiske klimaet var,
138