Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

nation.” Han tvilte nemlig ikke på at samene fortsatt ville stått langt ”under
nordmændene,” dersom Skaars linje hadde fått gjennomslag. Ja, han mente at
da ville samene alltid ha ”følt sig som den foragtede nation, indtil de helt har
maattet bukke under i kampen for tilværelsen, og paa det vis har de kommet til
at dø ut.” ( Ibid.:73–74).
På samme måte avviser han beskyldninger om at fornorskningsarbeidet er
basert på ”foragt for det finske folk”. Fornorskningsarbeidet har nemlig ”gaat
haand i haand med arbeidet for folkeoplysningen.” De ivrigste folkeopplysningsforkjemperne
”har ogsaa været tilhængere av fornorskningen.” Disse
ønsket nemlig at hele landets befolkning skulle få del i det samme skole- og
opplysningstilbud; ”der skulde ikke være personsanseelse.”( Ibid.).
Skolens fornorskningsstrev hadde, ifølge Reiersen, gitt svært gode resultater.
Han konstaterte i 1915 med stor tilfredshet at ”Alt snak om at benytte finsk
eller kvænsk i skolen er nu praktisk talt forstummet. Det staar klart for folk at
man har handlet rigtig naar man mere og mere har gaat over til bruken av
norsk i skolen til fortrængsel av de andre sprog. Ingen ønsker sig tilbake til de
gamle forhold med lekser i 2 til 3 forskjellige sprog i samme klasse og samme
time”. Først og fremst var det samene som hadde ”høstet fordel av det
velsignede stræv man har hat med sprogene.” (Ibid.:118).
Han ble styrket i si overbevisning om at myndighetene hadde valgt rett kurs,
når han hadde registrert at samene takket være bedre kyndighet i norsk hadde
”steget i anseelse, agtelse og velstand. De er sat istand til at holde skridt med
nordmændene baade i kulturel og økonomisk utvikling. Og ikke sjelden finder
man finner i fremskutte stillinger inden kommunerne.” (Ibid.:118–119).
Utvilsomt delte det store flertallet av Reiersens kolleger i finnmarksskolen hans
vurderinger av forholdene og ikke minst hans optimistiske syn på fornorskningsprosessen.
Reiersen var blant de finnmarkslærerne myndighetene
hadde særlig store forventninger til, fordi de hadde hatt friplass på Seminaret.
Vurdert ut fra den overbevisningens glød som avspeiles i hans omtale av
skolens fornorskningsarbeid, er det lite grunn til å betvile at Johannes Reiersen
må ha innfridd myndighetenes forventninger.
Lite tyder på at Johannes Reiersen opplevde sin egen etniske bakgrunn som
problematisk. Det som er gjengitt foran fra boka hans bærer nok heller bud om
at han oppfattet seg fullt ut som norsk. En artikkel fra 1920, skrevet for å
stimulere lærere til å søke seg til Finnmark, bekrefter klart både hans distanse til
117