Skoleverket og de tre stammers møte - Munin - Universitetet i Tromsø

Jens Andreas Friis (1821–1896)
Friis var prestesønn fra Sogndal i Sogn. Han tok eksamen i teologi i 1844. I
studietida leste han samisk med Stockfleth. Og fra 1851 begynte han som lærer
i samisk og kvensk for prester som skulle virke i samisk- og kvensktalende
miljøer. Samme år ble han tilsatt midlertidig som dosent med særlig oppgave å
gi ut samiske oversettelser. Ei fast stilling i samisk ved Universitetet var
omstridt og av mange betraktet som en ”upassende videnskabelig Luxus”. I
1863 fikk han likevel et ekstraordinært lektorat, og i 1866 opprettet Stortinget
et ekstraordinært professorat for han. I 1874 ble han utnevnt til ordinær
professor i samisk og kvensk med oversettingsarbeid som hovedoppgave. I
1856 utga han ”Lappisk grammatikk”, hans utvilsomt viktigste bidrag på det
språklige området. I 1887 kom ”Ordbog over det lappiske Sprog med latinsk
og norsk forklaring” samt ”Oversigt over Sprogets Grammatik”.
I 1861–62 utarbeidet Friis etnografiske kart over Finmarken som ble revidert i
1888. Kartet begrenset seg ikke til å presentere rase- og språkforholdene, men
gir også opplysninger om levesett og boforhold. I 1890 ga han ut et tilsvarende
kart over Tromsø amt. Disse kartene var banebrytende arbeider og har i ettertid
vært mye brukt som kilder. Friis hadde også en betydelig skjønnlitterær produksjon.
Best kjent er hans novellepregete verk ”Fra Finmarken. Skildringer”
fra 1881. Dette kom ut i en rekke nye opplag, men da med tittelen ”Lajla”.
Først og fremst var han en betydelig vitenskapsmann. Han spilte en sentral
rolle som sakkyndig på en rekke forhold som gjaldt det nordlige Norge. Både
gjennom sine bøker og et stort antall avisartikler bidro Friis til å spre kunnskap
om og til å vekke interesse for samefolkets situasjon. Han vek ikke tilbake for å
ta til motæle mot diskriminering av samene. Ved offentlig å rette søkelyset mot
åpenbar diskriminering av den samiske minoritet, åpnet han i følge Lindkjølen
for den debatten som siden i større eller mindre grad har pågått om det
samiske språk og dets status, og om hevdvunne rettigheter til vidder, vann,
elver o.a. I en nekrolog i Folkebladet 15. mai 1896 heter det bl.a.: ”Det var en
stor Fortjeneste af ham, at han gjennem Dagspressen stadig henledede
Almenhedens Opmerksomhed paa de for os saa Faa bekjendte finmarkske
Forhold og trofast talte Finmarkens Sag.”.
Det var en selvfølge for han at at prester og lærere som skulle arbeide blant
samene, hadde gode samiskkunnskaper. Friis så dette som eneste mulighet for
å nå fram med det kristne budskap. Symptomatisk nok het den første avis-
152