Kvinneblikk på atomenergi - IKFF

Sammen med tegningene av ”solvent extraction”-apparatet, fikk inderne tegninger av den norskeatomreaktorbygningen på Kjeller, av kontrollrommetog kontrollutstyret til reaktoren, samt detaljer frareaktorens kjølesystem. Den norske åpenhetengjorde inntrykk på inderne. Gunnar Randers tilbøddessuten i et brev av 18.8.1953 inderne å få en norskglassblåser til å produsere de svære glasskolbene tilapparatet for plutoniumekstraksjonen.India fikk sin første plutoniumfabrikk i 1965med teknologi fra USA. Men i følge Raja Ramannafantes det flere laboratorier for produksjon avplutonium i liten skala før 1965.I 1990 avdekket forøvrig Dagbladet at firmaetNorsk Data hadde solgt seks meget kraftige datamaskinertil senteret for produksjon av indiskeatomvåpen, Bhabha Atomic Research Centre (BARC).India sprengte sin første atomladning i 1974.I 1998 detonerte India og erkefienden Pakistan enlang rekke kjernefysiske våpen. Begge landene harfulgt den samme strategien for å skaffe seg dissevåpnene: En langsom og skrittvis innsamling avinformasjon og teknologi fra de som var villige til åbidra. For Indias del har Norge vært av de villigste ogviktigste bidragsyterne.ISRAELBrennpunkt-programmene ”Norsk utstyrtil Israels atomvåpenprogram” i 2001 (10) og”Atomkremmerne” i 2005 (11) omtalte også dettette samarbeidet mellom Israel og Norge omatomteknologi og råstoff. Norge eksporterte ialt 20 tonn tungtvann til Israel og ble dervedmedskyldig i at Israel i dag har et stort og megetavansert arsenal med atomvåpen. Jens ChristianHauge og Gunnar Randers, samt byråsjef OlafSolli i Utenriksdepartementet var involvert itungtvannsaken. Utenriksdepartementet forsto atmuligheten for bruk av tungvannet til produksjonav atomvåpen var til stede. Departementet ønsketen sterk klausul om kontroll, men dette ønsket ikkeRanders.I Olav Njølstads biografi om Jens Chr.Hauge (13) kommer Hauges avgjørende bidrag tiltungtvanneksporten til Israel tydelig fram. Randersvar den faglige pådriveren, mens Hauge tok seg av depolitiske og økonomiske spørsmålene fra norsk side.Lederen for den israelske atomenergikommisjonenErnst Bergmann og (fredsprisvinner og senerepresident) Shimon Perez var krumtappen i dethemmelige israelske atomvåpenprogrammet.NoratomNoratom var et norsk industrielt aksjeselskapsom skulle skaffe et marked for norsketungtvannreaktorer både til energiproduksjon ogatomdrevne skip. Bjarne Eriksen (Norsk Hydro).Odd Dahl, (Chr. Michelsens institutt (CMI)), GunnarRanders (IFA), Sigvald Bergesen (skipsreder) og JensChr. Hauge (rådgiver for IFA) var aktive her. Detvar mye å vinne økonomisk for Noratom i avtalermed Israel, og det var Noratom og den israelskeatomenergikommisjonen som inngikk avtalen omtungtvann.Hauge var sentral i utformingen av enkontrollordning i avtalen som var i samsvar medden politikk Norge førte i Det internasjonale atomenergibyrået(IAEA). I praksis betydde dette at norskekontrollører måtte ha adgang til anlegget når det bletatt i bruk. Ifølge avtalen garanterte den israelskeregjering at tungtvann som selges fra Norge til Israelville bli anvendt utelukkende for å fremme og utviklefredelig bruk av atomenergi. Den norske regjeringskulle i følge avtalen gis anledning til å forsikre segom at bruken av tungtvannet var i samsvar med dissegarantier. Avtalen ble inngått før IAEA hadde etablertet kontrollapparat, men den foreskrev at partenesenere skulle konsultere hverandre for å avgjøre ihvilken grad det var nødvendig å modifisere avtalenmed sikte på å overføre sikkerhetsfunksjonene tilIAEA.Utenriksdepartementet ble mer og merbetenkt over avtalen, især daværende statssekretærHans Engen, som visste at Israel i 1957 haddekommet med hemmelige følere overfor Sverigeog Canada om et mulig felles atomvåpenprogrammed Frankrike. Han advarte utenriksministeren flereganger.Også byråsjef Olaf Solli var urolig. Han spurteden israelske ambassadør Yahil under en middaghvorfor Israel hadde ønsket å ta inn i avtalen enpassus om at de sto fritt til å endre retningen for sittatomenergiprogram. Yahil svarte da at man i Tel Avivhadde ønsket ”å skaffe Israel fri adgang til å delta i(...) produksjon av kjernefysiske våpen”. Dette fikkdaværende utenriksminister Halvard Lange vite.Likevel anbefalte han at avtalen ble godkjent ogforeslo at saken skulle holdes hemmelig. Han menteogså at fordi avtalen ikke påla Norge noen ”direkteforpliktelser”, behøvde ikke Regjeringen å legge denfrem for Stortinget til godkjennelse. Saken vakteingen debatt i Regjeringen, og to dager senere, 20.februar 1959, ble tungtvannsalget godkjent vedkongelig resolusjon.Jens Chr. Hauge besøkte Israel våren 1961, oghadde samtaler med Bergmann, Shimon Perez ogledende forsvarsfolk. Han hadde også med utstyr tilå teste tungtvann som befant seg i Rehovoth i detisraelske atomenergiinstituttet, og fikk tatt noenprøver som ble analysert i Norge.Hauge besøkte også ”tekstilfabrikken”, dennyreiste atombyen ved Dimona i Negevørkenen.I følge Njølstad (13) skrev Hauge i rapportentil Utenriksdepartementet at han ikke besøkteanlegget, men han løy: I dagboken har han laget enskisse av anlegget og en medfølgende tekst.107