Kvinneblikk på atomenergi - IKFF

stat fordi han var kronvitne i Utah-befolkningenserstatningssøksmål.Polynesia.Frankrike måtte gi opp sine atomprøver i Saharaetter krigen mot Algerie, men flyttet virksomhetentil Stille havet til kolonien Fransk Polynesia der detbodde et lite folk med 120 000 innbyggere. Herforetok de over 40 prøver i atmosfæren fra 1966til 1974 (22). Under jordiske prøver pågår fortsatt(1991) - hittil over 60.Fra Tahiti fortelles nå om mange tilfeller avleukemi, livmorkreft og om barn som dør av hjernesvulster(23). Slike opplysninger er vanskelige åvurdere fordi Frankrike har hemmeligstemplet helsestatistikkensiden prøvene tok til. Den som forsøkerå skaffe seg informasjon om radioaktiv forurensning,blir rapportert til det hemmelige politi, og legene veddet sivile sykehuset i hovedstaden er militærleger(24, 3).I 1982 undersøkte en fransk journalist rykteneom epidemi av kreft (25). Han oppdaget at siden 1976har franske myndigheter i stillhet sendt grupper avpolynesere med militærfly til Paris for behandling avuvanlige kreftformer. Et av disse flyene transporterte50 pasienter, alle med hjernekreft.En lege vedParisersykehuset fortalte journalister at pasientenevar unge, ingen over 35 år.Her skimter vi det vi vet fra andre undersøkelser,at det er barn og unge, altså organismer i vekst, somblir verst rammet når en befolkning utsettes forbestråling (26).Cellene tåler strålingen dårligst likefør de skal dele seg.Marshalløyene.Amerikanerne brukte Marshalløyene til 66atom våpenprøver i årene 1946-1958.En av dem, medkodenavnet ”BRAVO”, var en 15 megatonns vannstoffbombe, sprengt på Bikini 1.mars 1954.Bombenble detonert nær bakken og ga derfor store mengdernedfall. Det falt bl.a. over en japansk fiskerbåt og flerebebodde øyer. Rongelap atollen, 180 kilometer fraeksplosjonsstedet ble verst rammet.3-4 timer etterdetonasjonen begynte nedfallet å falle som snøværover de 64 menneskene som da var hjemme og ogsåover 18 andre rongalesere som var borte på fiske påen annen øy et stykke unna (1).Folk på Rongelap fikk nedfallet i kroppen, imaten og i drikkevannet. Etter et par døgn ble deflyttet til USA’s marinebase på Kwajalein, der de bleundersøkt og badet flere ganger daglig. En gruppemarineleger kom snart tilstede, og forskere fraBrookhaven Laboratoriet har senere fulgt Rongelapfolketmed årlige undersøkelser og skrevet flere tusensider om dem. Ikke alle rapporter er offentliggjort.Brookhaven er en forskningsinstitusjon knyttet tilUSAs atomvåpenmyndigheter.I første omgang ble mange strålesyke medslapp het, kvalme og oppkast. 90 prosent haddeogså brannskader av huden og håravfall (27).Blodets celletall sank til halvparten, men tok segså langsomt opp igjen. Så sent som 1980 var detennå noe blodforandringer å finne, trolig pga varigbenmargskade.Rongelaps befolkning fikk i seg store doserradio aktivt jod før de ble flyttet. Syv år senere bledet funnet knuter i thyreoidea hos tre tenåringer.Siden har det utviklet seg neoplasmer i thyreoideahos stadig fler både i Rongelaps befolkning og hosfolk på andre rammete Marshalløyer.Mange er sendttil USA og operert. Insidensen har vært høyest blantdem som var barn da de ble rammet av nedfallet (28).Etterhvert ble det klart at –med eller utenthyreoideanoduler-hadde mange av barna hypofunksjonav thyreoidea ledsaget av vekst for styrrelserog dårlig trivsel.Thyreoide ahypo funksjon ble ogsåpåvist hos voksne, men langt oftere hos barna, ogmer vanlig jo yngre de var på tiden for nedfallet.En amerikansk kulturantropolog, GlennAlcalay, besøkte Rongelap i 1981 og skrev ned hvafolk selv kunne fortelle (29):Almira Matayoshi,44 år gammel, fortalte:- Den eldste sønnen vår var ett år gammelog lekte ute. Etter eksplosjonen spiste han ikke, oghan hadde gult støv overalt. Han var svak og led avåndenød. Håret hans ble rødt av nedfallet.Nå vokserhan ikke, og han er en av de guttene som dr. Conradprøvde ut nye medisiner på.Den andre sønnen min ble født på tiden fornedfallet. Han har fått skjoldbruskkjertelen sinfjernet.Jeg er helt sikker på at dette kom av bomben.Et av barna mine som ble født året etter bomben,hadde ikke bein i kroppen. Neste gang jeg ble gravid,bare blødde og blødde jeg---Fra Utirik , 440 km fra Bikini, fortalte Minji Kelat flere av barna hennes som var friske da de blefødt, døde før de var ett år gamle: - ialt mistet jeg firespebarn---De amerikanske militærforskerne skriver overfladiskat fruktbarheten, bedømt etter fødselstallet,ikke var forandret. Dette gjentas i rapport etterrapport sammen med en setning om at dødfødslerog feilslåtte svangerskap så ut til å forekomme ofterede første fire årene, men at dette var usikkert forditallene er små. Spebarnsdød omtaler de ikke, så langtjeg har kunnet se. Brookhavens leger har likevel visstmer; i en artikkel i 1966 (30) heter det at 13 av 32svangerskap endte med abort eller dødfødsel, og atdet var sett noen få medfødte misdannelser hos barnfødt av eksponerte mødre.Kvinnene selv gir et langt alvorligere bilde:På generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd iVancouver i 1983 talte en kvinnelig helsearbeider,Darlene Keju-Johnson, selv fra Marshall-øyene ogutdannet i ”public health” på Hawaii. Hun fortalteat nedfallet hadde ført til utbredte helseproblemer23