Kvinneblikk på atomenergi - IKFF

Berit ÅsSjøtransport avatomsubstansFor mer enn 31 år siden, den 11. mars 1975,vedtok Stortinget å ratifisere ”Konvensjonen omerstatningsansvar ved sjøtransport av atomsubstans”.I korthet betydde det at våre redere fikk lov til å tjenestore penger på å frakte atomavfall uten å væreforpliktet til å forsikre lasten.I forbindelse med en Nordsjøkonferanseavholdt under den forrige regjeringen, komspørsmålet om utslipp fra gjenvinningsverket forbrukt atombrense i Sellafield opp. Det hevdes atvår miljøvernminister håpet det ville bli vedtatt etinternasjonalt forbud mot frakt av atomsubstans.Spørsmålet er i dag høyaktuelt. Atomavfall fra flereland blir fraktet til Russland for oppbevaring. Fraktenskjer utenfor norskekysten: en kyst det ikke er enkeltå seile langs. Spørsmålet er om vi i det hele tatt kankreve stopp eller forsikringer i fall en ulykke skulleskje.Vi kunne ha unngått dette hvis vi i 1975hadde latt være å ratifisere ”Konvensjonen omerstatningsansvar”. Det forelå to forslag til vedtak:Utenriks- og konstitusjonskomiteens flertall foresloat Norge skulle ratifisere avtalen. Mindretallet fraSosialistisk Valgforbund (nå SV) mente at så ikkeburde skje.Hvem skal gjennomføre denne begravelsen uten åspille et gram plutonium i havet?Historien er tragikomisk. Som ungtdamemedlem av komiteen ble jeg oppfattet som lettå lure. Derfor var det meg som fikk 12-14 setningerlagt i hendene, med kort beskjed fra komiteenssekretær om at dette var en rutinesak. Jeg nektetå skrive under. Over 200 timer ble brukt på å setteseg inn i saken: Daværende lektor Otto Bastiansenved Universitetet i Oslo ble kontaktet. Han advartepå det sterkeste mot å ratifisere konvensjonenmed den begrunnelse at atomsubstansen kunnefalle i hendene på terrorister. Han ba meg reisetil Trondheim for å snakke med fysikeren HaraldWergeland. Wergeland ga en leksjon om hvilkekonsekvenser det ville ha om bare ett gramplutonium skulle ”lekke” ut i havet. Av nysgjerrighetringte jeg Industridepartementet for å finne uthvordan råstoff til Halden-reaktoren ble fraktet tilNorge og fikk snakke med en herre som med latteri stemmen kunne fortelle en uinnvidd: ”Du skjønnerda vel at en atomreaktor må ha mat, fru Ås? Vi tar bareen liten koffert...” Jeg tok det for en grov spøk, menskjønte at det ikke var populært å stille spørsmål.Kontakter i USA skaffet loven ”The PieceAnderson Act” som anga størrelsesordenen påen eventuell forsikringsutbetaling. Ettersomerstatningssummen for ulykker til lands ville bli såenorme, ville de største forsikringsselskapene ikkevære i stand til å dekke mer enn 16 prosent (omkring60 millioner dollar). De ville bare være villige til åforsikre laster med radioaktivt materiale hvis denamerikanske staten garanterte for de resterende84 prosentene. Og dette gjaldt frakt på landjorda!Så hendte det at Rederiforbundet ønsket seg enbestemt avgjørelse og inviterte Utenrikskomiteen påmiddag. En av rederne tok meg kraftig i skole, menen av Arbeiderpartiets mer ukjente representanter,Hr. Lien fra Kristiansand, satte ham på plass og sa atkomiteen ikke fant seg i at en av dens medlemmerble behandlet på denne måten. Senere, før sakenkom opp til behandling i stortingssalen, sa imidlertidLien lakonisk: ”Vi pleier å la rederne få det som de vil,Berit.”Hva skjedde så med de uttallige sidenemed utredninger som jeg til slutt la fram forkomitémedlemmene? Den tidligere statsministerenPer Borten fant ikke grunn til å bla igjennomdokumentene, men klappet meg faderlig påskulderen og spurte om Berit Ås, som jo var136