Kvinneblikk på atomenergi - IKFF

Så trygge vi følte oss som barn. Verden ville alltidbestå. Den første gang jeg hørte en annen mulighet varda jeg i 1975 besøkte NRC (Kjernekraftinspeksjonen) iUSA. Jeg var bekymret for lagringen av det høyaktiveavfallet som produseres i kjernekraftverk, og jegspurte om hvilken sikkerhet man hadde for at disseavfalls stoffene ikke ville ødelegge livsmiljøet for våreetterkommere om tusen år, - om titusen år. Lederen forNRC, William Anders, senere USAs ambassadør i Norge,som forøvrig også hadde vært rundt månen, så noeforbauset på meg: ”Tror De at vår verden vil bestå omtusen år?”I to år arbeidet utvalget. Vi hadde under vårtarbeid flere seminarer hvor utenlandske eksperter lafrem sine synspunkter til drøfting. To av våre seminarerer i sin helhet tatt opp på lydbånd, men de ble aldriskrevet ut til tross for at jeg ba om det så vel skriftligsom muntlig. Representanter for norske media varikke innbudt, så jeg er henvist til å referere mine egnenedtegnelser:Alvin Weinberg (direktør Oak Ridge National Lab.Institute for Energy Analysis, USA): Det er så mangefundamentale usikkerheter og ingen vitenskapeligkunnen om utslipp av plutonium, americium, tungmetallerat det er vanskelig å være sikker på noe. Oghan innrømmet at kjernekraftens kostnader hadde værtfeilkalkulert med en størrelse på 10.J.V.Neel (professor i humangenetikk, Universityof Michigan, USA) ville foretrekke å slippe å semiscalculations concerning genetic effects. ”Vi kan ikkebare vende ryggen til alt vi har lært og studert i desiste 50 årene når det gjelder bestråling og genetiskeskader. Vi må ha en øket overvåking - en løpendeanalyse av risikogrupper.”John H. Edwards (dr., Queen Elizabeth Hospital,Birmingham, England): To generasjoner er for Edwardssom genetiker et betydningsløst kort tidsrom. 200 årfør vi oppdager noe vedrørende genetiske effekter.Per Oftedal (professor): UNSCEAR tar ikke hensyntil de recessive mutasjoner. UNSCEAR følger ICRPsanvendte vei med bare å ta hensyn til de dominantemutasjoner. Edwards representerer en uro som i dager nødvendig. ICRP og IAEA fremmer sine forslag tilløsninger ut fra det oppdrag de er pålagt. Det behøverikke være 100% riktig av den grunn.H. Hamilton (dr. med., direktør BrookhavenNational Lab., USA): Mangelen på ”emotion” er detmest foruroligende. Det ser likesom betryggende utnår man sier at disse forurensningene vil man vurdereuten følelser.Kjernekraftutvaigets analyse viste at et kjernekraftverkav den type utvalget vurderte for bygging iNorge (en 1000 MWE lettvannsreaktor) som uunngåeligavfall vil produsere 200-300 kg reaktorplutonium pr.år, nok til 10-20 atomvåpen. Utvalget mente at deninternasjonale kontroll med spaltbart materiale harbetydelige svakheter og gir utilstrekkelig garanti motspredning og misbruk av spaltbart materiale.- I St.meld.nr.101, FN’s spesialsesjon fornedrustning, 2.6.78 påpeker utenriksminister KnutFrydenlund: ”Nasjonene må samarbeide om problemetmed å redusere faren for kjernefysiskspredning forbundetmed veksten i kjernekraftindustrien. ...I tilfelle avinteressemotsetninger må ikke-spredningshensyn gåforan kommersielle interesser.”- Og Verdenskommisjonen for miljø ogutvikling (1987) sier (s. 141): ”Det er nødvendigmed en internasjonal kontrollfunksjon som omfatterinternasjonal inspeksjon av reaktorer. Denne bør værehelt atskilt fra den rolle IAEA spiller når det gjelder åfremme bruken av atomenergi”. (Dette burde mankunne forvente at den norske Nobelkomiteen var klarover i 2005.)- I Verdenskommisjonen for miljø og utvikling(1987) spør V.A.Legasov, mdl. av Sovjetunionensvitenskapsakademi: ”Vil atomenergien bli fatal for vårsivilisasjon, for vår klodes økosystem?”I dag vet i at kjernekraften er en av de viktigsteårsakene til spredning av atomvåpen og atomvåpenkapasitettil stadig nye land, ved at kjernekraftland fårtilgang til kjernefysisk teknikk og spaltbart materiale(uran og plutonium). Drømmen om det fredelige atomhar utviklet seg til et mareritt som best kan sammenlignesmed en handel med djevelen. (Dette ble ogsåerkjent av kjernekraftmannen Alvin Weinberg som saat en satsing på kjernekraft krevde total vaktsomhet,dvs. one made a ”faustian bargain ”.)Norge bekrefter muligheter for spredning avatomvåpen via kjernekraft.Den norske innstilling S. nr. 189 (1977-78)fra Stortingets utenriks- og konstitusjonskomiteom arbeidet for rustningskontroll og nedrustning,påpeker at atomenergiproduksjon for fredeligeformål forholdsvis lett og på relativt kort tid kanomlegges til atomvåpenproduksjon. Det norskekjernekraftutvalgets analyse bekrefter dette syn.Produksjonen av atomvåpenladningeneforegår i dag i forskningsreaktorer, i anrikingsanleggfor uran eller ubønnhørlig og uunngåelig i verdenskjernekraftverk. Plutonium produseres ved nøytronbombardementav Uran 238, og regnes som ettav de farligste stoffene i det høyaktive avfallet frakjernekraftverk. Ved å ”rense” dette reaktorplutoniumeti gjenvinningsanlegg ved Sellafield eller la Hague,oppnår man plutonium av ren våpenkvalitet. Og somsagt produserer en 1000 MWe lettvannsreaktor årlig200-300 kg plutonium, nok til 10–20 atombomber.I USA er atomvapenproduksjonen ganskehensiktsmessig plassert under Energidepartementet(DoE). Kjernekraft er slik en god og sikker leverandør tillandets atomvåpenprogram, sa Reagan.28