sine framlegg. I tillegg hadde hun nye faglige ogteoretiske argumenter og framstillinger. Disseomfattet målemetoder, tidspunkt for målinger avradioaktiv stråling etter ulykker der hun kritiserer demetodene som bare registrerer antall dødsfall innenen 30-dagers periode etter ulykker, samt mangelpå innsikt eller villighet til å inkludere sykdom,svære lidelser og død på grunn av et svekketimmunitetssystem, blant annet skadet av indrelavdose radioaktiv stråling.Hun gir grundige innføringer i begreperfra biologi, kjernefysikk og epidemiologi, tar oppforandringer i atmosfæriske og miljømessige forholdsom er helsefarlige og ga her i Oslo fremdeles uttrykkfor en optimisme som i senere publikasjoner bleknerbetraktelig.Hun refererer flere steder i slutten av sin førstebok (1) til kvinners innsats. Enkelte ganger er det somå lytte til den store kulturantropologen MargaretMeads røst da hun på oppdrag av FN i 1954 la framen rapport om hvilke hensyn en måtte ta til urfolkog minoritetsgrupper ved utbredelsen av Vestensteknologiske industrisamfunn. Her krever hun - somresolusjonen fra FN senere samme år - at dette ikkemå skje på bekostning av disse kulturenes egneselvforsynings- og selvopprettholdelsessystem, og atderes kulturelle tradisjoner må bli vist respekt.I dag vet vi at det nettopp er i områder derurfolk lever at mye uran brytes. Historien om hvasom skjedde i ”The Four Corners” i New Mexicoer langt fra enestående, noe som går sterkt framav den australske legen Helen Caldicotts arbeiderog i hennes FN-belønnede film If you love thisplanet. (14,15) Det er viktig å huske Dr. Bertellsoptimisme fra 1985. Samtidig er det viktig å forståde forsvarsmekanismer som vi alle utvikler overfortruende informasjon. Det gjelder særlig informasjonder vi føler at vi ingen makt har til å forandre. Ikkebare finner vi fortielse av informasjon fra de somhemningsløst utsetter oss for farer og helserisker,for hungersnød og utbytting, men det gjelderreaksjoner nettopp fra alle dem som føler seghjelpeløse, ”reaksjoner på trusler”.For å opprettholde en foreløpig psykologiskbalanse kreves det fornektelse og av og tilren aggresjon overfor dem som blottleggerinteressemotsetninger og overgrep. Det er hele vårtreaksjonsmønster når vi står overfor trusler som ogsåfører til unnvikelse og manglende villighet til protestog kunnskapssøking. Da blir det også en merkeligmotsetning mellom det ordtaket som sier ”Join theArmy and Survive” og det som opplysningsforfattereom de virkelige trusler lanserer som: ”Protest andSurvive”. Vi i fredsbevegelsen tilhører nok densiste gruppen, men erkjenner fullt ut hvordanforsvarsmekanismer fungerer, ofte helt inntilselvutslettelse. Vi må finner de riktige pedagogiskegrep som kommer bak forsvarsmekanismene ogbryter igjennom dette skjold uten at menneskeneføler at alt håp er slutt.EtterordDenne artikkel bygger på mitt følge medforskeren, fredsaktivisten og helsearbeiderenRosalie Bertell gjennom 30 år. Etter mitt førstemøte med henne i Halifax i 1981 har jeg lattmeg inspirere av hennes filosofi, hennes tro ogarbeidsomhet som jesuittisk nonne. Hun har vietsitt liv til internasjonalt arbeid for helse, spesieltved å rette oppmerksomheten mot et fenomen somatommafiaen hater, nemlig den ødelagte helse somkommer av eksponering for indre lavdose radioaktivstråling.Innholdet bygger på bøker og artikler hunhar skrevet, på foredrag og på de åtte forelesningersom hun holdt på Oslo Universitet og i Nobelsaleni 1987. Hun inspirerte med sitt mot og med entverrfaglighet som flere profesjonelle i konvensjonellmedisin, fysikk og biologi kritiserer henne for og somde mener svekker hennes faglige troverdighet.Når hun interesserer seg for så ulike fenomenersom sterk reduksjon i levealder i en landsbysom tidlig ble rammet av en atomavfallsulykke iSovjetunionen til de aborterte ”gelébarna” etterfranske atombombeprøver på Sydhavsøyene, fraforskerdeltakelsen verden rundt i det amerikanskeHAARP-prosjektet, og til svekkelse av immunsystemetavhengig av bostedets avstand fra fungerendeatomkraftverk, så ber hun selvsagt om trøbbel. Omdette og mer har hun holdt forelesninger rundt om iverden. Mye av dette gikk inn i Oslo-forelesningene.Hun sier her, sent på 1980-tallet, at hvis forskereikke er klar over at deres begrep på ulike nivå, påmolekylær-, organ- og individnivå gjennom uliketeorier ødelegger vår korrekte forståelse av dettesaksområdet, vil nødvendige løsninger måtte ventelenge.Når ulike sterke interessegrupper fremmer heltforskjellige ”sannheter” om hvor ufarlig radioaktivitetog strålingens virkninger er på mennesker ogmiljø, kan alvoret om disse helseskader ikke nåfram i en verden av forskning og politikk der desterke bestemmer forskningsresultatene og deresanvendelse. Da står sannheten om overlevelse ogmiljøvern overfor en dødelig trussel. De temaeneRosalie Bertell tok for seg i Oslo-forelesningeneviste seg å være enten ytterst truende elleruvesentlige blant de 360 journalister, politikereog medisinsk personell som ble invitert. Bare 8 -12 mennesker møtte opp til forelesningene somble tatt opp på video. Politiske partier, unntatt SV,som jeg tilhørte, fant å ikke ville bidra til denneopplysningsvirksomhet.Jeg har brukt stoff fra hennes bok fra 1985(1) , fordi mye av dette inngikk som innhold iforedragene. Det gjør jeg også slik fordi stoffet134
dermed blir bedre tilgjengelig for interesserte ennde norsktekstede videoopptakene hvorav enkeltenå er overført til DVD. Hun utfordrer ikke bare deavgrensede fagdisipliners hegemoni, men tillaterseg å blande sin moralfilosofi inn i profane, etisksterile vitenskaper. Med slike forestillinger burdehun ha satt seg ned og tenkt vitenskapsteoretisk - istore filosofiske bind. Kanskje hun da ville fått enannerledes anerkjennelse. Men hva skal en gjøremed kvinner som handler i overensstemmelsemed det de tror, mener de vet noe om og føler segmoralsk forpliktet til ?I Halifax i 1981 foreleste hun for et fullsattauditorium. Der trakk hun fram en del av de funnhun hadde fra sine befolkningsundersøkelser i regiav atomindustrien som hun hadde arbeidet for. Meni løpet av hennes opphold forsto jeg hva som haddeskjedd i USA i området ”Downwind Nevada”. Senereinngikk disse forskningsresultatene i forelesningenei Oslo.Innholdet i dette kapitellet står selvfølgelig formin egen regning som forfatter.Litteratur:1. Rosalie Bertell, No Immediate Danger, Prognosis for a Radioactive Earth, 19852. Rosalie Bertell, Planet Earth: The Latest Weapon of War. 20003. Per-Aslak Ertresvåg, SOV, mitt lille Norge, Koloritt Forlag 2010.4. Donella H. Meadows, Dennis L. Meadows, Jørgen Randers, Limits to Growth, 19725. Report of the United Nations Conference on the Human Environment. Stockholm 1972.6. Barbara Ward and Rene Dubois, Only One Earth: The Care and Maintenance of a Small Planet, 1972.http://www.unep.org/documents/default.asp?documentid=977. Chernobyl : Environmental Health and Human Rights Implication, Vienna, Austria 12-15 April 19968. Ruth Leger Sivard, World Military and Social Expenditures, årbøker 1974-969. Vandana Shiva, The Violence of the Green Revolution, 199310. Carolyn Merchant, The Death of Nature. Women, Ecology, and the Scientific Revolution. 199211. Rachel Carson, The Silent Spring, 196212. Genevieve Vaughan, For-Giving. A Feminist Criticism of Exchange.13. Marilyn Waring, Hvis kvinnene fikk telle. Cappelen 1991.14. Helen Caldicott, If you Love This Planet (film).15. Helen Caldicott, Om å skjære smør med motorsag. Sammenhengen mellom atomkraft og atomvåpen,norsk versjon av foredrag HC holdt i Montreal 1980. Oversatt av Hege Hallset, Kvinneverkstedet SFINXA,1982.135
Change language