Kvinneblikk på atomenergi - IKFF

av den totale radioaktiviteten. (Rapporten ble ikkeoffentliggjort.) Union of Concerned Scientists (UCS)i USA fant dette i overkant av det sannsynlige oglaget en noe mer moderat versjon av de sannsynligekonsekvenser av en ulykke. snm konstaterte medforbauselse at konsekvensene av en større ulykke ikkevar nærmere omhandlet i brosjyren ”NVE informererom kjernekraft”.Opinionspresset og usikkerheten blant politikerneførte til at Stortinget den 13. mai 1975 bifaltIndustrikomiteens flertallsforslag om å nedsetteet kjernekraftutvalg for å ”kartlegge og vurdere”sikkerhets problemene med brenselssyklusen itilknytning til kjernekraftverk før man eventueltbesluttet å bygge kjernekraft i Norge. Og i 1976oppnevnte Regjeringen det norske Kjernekraftutvalget.MandatetUnder tittelen Drøfting av mandatet stårdet på s. 2 i utvalgets innstilling: ”Det går frem avmandatet at utvalgets oppgave er å foreta en bredanalyse av sikkerhetsforholdene ved eventuellbruk av kjernekraft i Norge. Andre forhold som foreksempel de sosiale, økonomiske, politiske ellerressursmessige konsekvenser av kjernekraft, er ikkeforutsatt vurdert av utvalget. Utvalget skulle såledesikke foreta en samlet vurdering av om Norge skullebygge ut kjernekraft.” Man behøver ikke nødvendigviså være professor i logikk for å heve øyenbrynene overovennevnte sitat. Hvordan kunne man analysere ogvurdere sikkerhetsforholdene ved kjernekraft, ogvurdere om kjernekraft kunne inngå som et alternativ iden fremtidige energiforsyning i Norge uten å vurderede sosiale, økonomiske, politiske eller ressursmessigekonsekvenser av kjernekraft? Og dette i en tid dakjernekraftindustrien, tekniske eksperter og offentligekomiteer begynte å bli pinlig klar over at det ikkelenger nytter å ignorere ubehagelige økonomiske ogpolitiske realiteter?Kjernekraftutvalget besto av 21 personer,-11 professorer hvorav noen dekket fagområdenekjernekraftteknologi, strålevern, genetikk, strålebiologi,natur- og miljøfag og kjernekjemi, og blantde såkalt ”samfunnsengasjerte ikke-eksperter” varder bl.a. en tidligere stortingsmann (formannen), enkranfører, en lærer, en kultursekretær, en husmor ogen professor i betong. Hvis de ikke skulle vurdere desosiale, økonomiske, politiske eller ressursmessigekonsekvenser av kjernekraft, hva trengte man dade samfunnsengasjerte ikke-eksperter til? Ville deha noen mulighet til å vurdere holdbarheten av detvitenskapelige materiale som ble lagt på vårt bord?Om glasset det høyaktive avfallet skulle plasseres i villevære ikke-oppløselig i 10 000 år, 100 000 år? Ville de bliet slags demokratiets gisler som sa ja og ha til alt deikke skjønte? Måtte de bare stole på ekspertene? - Tilderes overraskelse fant de at der også blant de såkalteeksperter hersket uenighet, og at det kunne værelettere for amatørene å stille spørsmål på innvikletefagområder enn for de anerkjente eksperter.Under arbeidet i utvalget ble det klart atkjernekraften ikke var noen hvilken som helst industriog at den inneholdt et risikopotensiale som ingenannen sivil industriform. I to år arbeidet utvalget. Detble et meget vanskelig arbeid, men uhyre interessant.Utvalgets flertall sa et slags ja til kjernekraft, men medså alvorlige sikkerhetskrav at det ble meget stille fraRegjering og Storting når det gjaldt spørsmålet omkjernekraft i Norge. Og et samlet utvalg (NOU1978:35 A)påpekte: ”En viktig side ved det risikobilde kjernekraftenrepresenterer er at vi er oss bevisst at risikoen også angårfremtidige generasjoner”.Jeg siterer her noen av de funn utvalget gjorde(NOU 1978:35 A):s. 81: ICRP: Alle stråledoser selv om de er små,innebærer en viss risiko for senskade (kreft) og arve skader.s. 74 Linearitet. Det er ingen nedre grenser forvirksomme doser med genetiske effekter. Alle stråledoserteller, selv de minste og helt fra befruktning en til nestegenerasjon settes til verden. Av den grunn er man enigeom at all unødig bestråling skal unngås, og hvor det ikkekan unngås, skal stråledosene holdes så lave som det ipraksis lar seg gjennomføre.s. 74: Noen typer arveskader vil vise seg alleredei første generasjon etter bestrålingen, men på grunn avarvemekanismens natur vil skader i arvestoffet ikke gjøreseg fullt gjeldende i en befolkning før det er gått et stortantall generasjoner.s. 83: Radioaktiviteten lar seg ikke redusere vedmenneskelig påvirkning.Dvs. at når vi leser at sauene slikker berlinerblåttfor at becquerelinnholdet skal bli mindre, så blir ikkeradioaktiviteten borte fra miljøet, men det skilles utfra sauen og går ned i gresset eller jorden og vil levevidere som nytt fõr for nye sauer eller andre dyr.Opplysningene om det radioaktive avfallman ville få å hanskes med ved å benytte denneenergikilde var tankevekkende og skremmende.Sverige hadde allerede kjernekraftverk i drift, ogen regjeringsoppnevnt komité fikk der i oppdrag åutrede en forsvarlig håndtering av radioaktivt avfallfra kjernekraftverk med følgende retningslinje: ”... detradioaktive avfallet skall inte under den erforderligaförvaringstiden (700 - 1 million år) kunna spredas tiljordytan genom olyckshändelse, krigshandling ellernaturliga processer.” I sannhet en hovmodig tankeav mennesker i det tyvende århundre. Lite vet vi omhvordan mennesket vil leve i fremtiden,500 år fra i dag? 1000 år fra i dag? Vil vi kunnepålegge dem å ta vare på avfall fra vår tidsepoke? Mensvenskene hadde oppfattet dimensjonene i avfallsproblemet:700 til 1 000 000 år. - ”Politikerne er vant til åtenke 1-3 år frem i tiden - vi må tenke kanskje 25 000 årfremover i tiden i denne saken,” sa arvelighetsforskerenK.G.Lüning fra Stockholm universitet på et seminarunder vårt arbeid i Kjemekraftutvalget.27