Hele publikationen i printervenligt format - Ministeriet for Børn ...

104
aldri taler for seg selv (slik mange tror), men at de
må fortolkes og forstås. Det er i diskusjonen om
hvordan observasjoner skal forstås at vitenskapen
viser sin natur. Naturvitenskapen kan forstås som
et stort og uformelt diskusjonsfellesskap. Forskerne
legger fram sine eksperimenter, observasjoner
og fortolkninger for andre gjennom artikler og
ved konferanser. Så kan andre se deg i kortene,
sjekke dine forsøk og dine resultater. Selv der det
er enighet om data, kan det være diskusjon om
hvordan data skal forstås og hva de betyr.
Denne normale vitenskapelige virksomheten har
en rekke uskrevne lover. Til sammen utgjør de
det som kan kalles vitenskapens 'etos'. Mange av
disse 'reglene' er nærmest selvsagte. Du skal ikke
jukse eller lyve. Du skal heller ikke stjele andres
resultater eller ideer. Blant idealene er også at
man skal lytte til andres argumenter, være saklig,
ikke ta person, men holde deg til sak osv.
Poenget skal rett og slett være at slike mekanismer
skal sikre at det er de beste og riktigste ideene
som i det lange løp skal vinne frem.
Debatten forstummer når det er en slags konsensus,
når alle er så enige at det ikke er noe poeng å
diskutere videre. Når vitenskapen har nådd konsensus
på et bestemt område, havner dette etter
hvert i lærebøkene. Da har den engasjerte debatten
forstummet. Enigheten råder, og skråsikkerheten
fremstår som det naturlige. For nesten 40
år siden karakteriserte Joseph Schwab skolens
naturfagundervisning som 'the rhetoric of con-
clusions'. Kritikken er like gyldig i dag.
Lærebok-kunnskapen former elevers bilde av
vitenskapens natur. Og da blir de selvsagt forvirret
når forskerne er uenige. Poenget må være å
finne den rette balanse mellom en formidling av
den etablerte (og svært verdifulle!) lærebok-kunnskapen
og de områder der det hersker debatt og
uenighet i vitenskapen, ofte omtalt som forskningsfronten
eller 'science-in-the-making'. Det er
på disse områdene vitenskapen demonstrerer
viser sitt sanne ansikt.
Risiko-samfunnet
En annen side ved reelle situasjoner av sosiovitenskapelig
karakter er at man opererer med
sannsynligheter og med risiko. Det finnes ingen
virksomheter som er helt trygge, det finnes ingen
stråling som er helt ufarlig, det finnes ingen fart
for biler som er helt trygg . I reelle politiske og
personlige situasjoner må man veie ulike hensyn
og grader av risiko mot hverandre. Noen av vurderingene
er 'vitenskapelige', andre er av personlig
og psykologisk art, og begge er på sett og vis
like 'reelle'. I Norge er folk redde for å sende
barn til skolen hvis det er observert en ulv i distriktet,
enda det ikke finnes ett eneste dokumentert
tilfelle der mennesker er tatt av ulv i norsk
historie. Samtidig med ulve-frykten kan foreldre
uten betenkeligheter la sine barn gå gjennom trafikken
til skolen, enda det drepes over 300 personer
av biler hvert år, mens 50 000 blir skadet. Slik
kan man også trekke fram det ulogiske og irrasjo-