Stokkeprosjektet - Biblioteket - Høgskolen i Vestfold

en kartleggingsundersøkelse fram til hva som var egnede tiltak for målgruppen. Enkle og
kortvrige tiltak som å pusle i hagen, kjøre en tur, gå på kafé eller i kirken, vanne på
kirkegården og sang og musikk fra gamle dager var ønsket av mange. Gammeldags
bygdekino, formiddagsdans og strikkeklubb var også mange interessert i.
En av avdelingslederne ved sykehjemmet fikk formelt tildelt ansvar for å våre koordinator for
frivillighet og kultur ved sykehjemmet. Oppslagstavler og brosjyrer ble laget for å spre
informasjon om dette og stimulere nye frivillige til å ville delta i kulturarbeid.
Målgruppen i begge delprosjekter var de svakeste blant pasientgruppene og ikke selv i stand
til å hevde sine behov. Både pasienter med demens og de med stor fysisk funksjonssvikt i
sykehjemmet hadde store behov for helsehjelp men også behov for en meningsfull hverdag.
Ut fra det strukturelle perspektiver måtte systemene bygge opp under begge deler. Ansattes
kompetanse og det skriftlige pasientplansystemet var imidlertid betydelig rettet mot
helseperspektivet. Resultater fra begge delprosjekter viste behov for mer fokus og målrettet
arbeid for en meningsfull hverdag. Bruken av sansehagen kunne bli mer terapeutisk og
kulturtiltak kunne bli mer målrettet ut fra pasientenes behov. Evalueringen bekreftet dette.
Etter et år var sansehagen tilgjengelig, brukervennlig, funksjonell og trygg for personene med
demens. Men det var et potesiale for å bruke hagen mer terapeutisk. Prosjektet om frivillighet
og kultur var ikke avsluttet på evalueringstidspunktet, og effekter derfor umulig å måle.
Det ble foreslått å kartlegge hver pasients kulturuttrykk og utvikle en pasientplan for hver
enkelt i forhold til dette. Aktivitører i virksomheten hadde kompetanse som kunne brukes i
arbeidet med å flytte fokus fra ”det syke” til ”det friske”. Omstilling var nødvendig, men
måtte samtidig ikke gå for langt. Pasientene hadde behov for en bestemt pasientansvarlig
sykepleier som bar ansvaret for at omsorgstilbudet var faglig forsvarlig og følgte opp at det
var riktig helsehjelp som ble gitt.
Frivillig arbeid i velferdsstaten er viet liten oppmerksomhet fra politikere og forskere. Ikke
bare staten, men også frivillige ytelser og hushold/familie bidrar imidlertid i samfunnets
velferdsproduksjon. Lorentzen (1995) viser til at psykososiale problemer øker, og at det ikke
er realistisk at offentlig sektor og fagfolk alene skal tilfredsstille etterspørselen. Det er behov
for større grad av samspill mellom velferdsprodusentene. Omfang av frivillig innsats er ikke
kartlagt eller evaluert, og ofte er samarbeid mellom lokale myndigheter og frivillige lite
90