Stokkeprosjektet - Biblioteket - Høgskolen i Vestfold

andel av pasientene som var i ulike typer situasjoner i hjemmetjenesten (kapittel 7.2) og i
sykehjemmet (kapittel 7.3). Ut fra dette viste det seg at hjemmetjenesten og ulike avdelinger i
sykehjemmet hadde behov for forskjellig andel sykepleiere i forhold til hjelpepleiere og
omsorgsarbeidere. Avdelinger med mye uavklarte og ustabile situasjoner krevde mye
sykepleierkompetanse. Flere pasientgrupper hadde i tillegg behov for ulike typer helsefaglig
spesialkompetanse og kompetanse fra andre etater som kirken og sosial- og trygdekontor.
Sykehjemmets mest ressurssvake pasienter med demens og/eller stor fysisk funksjonssvikt
hadde store behov for helsehjelp men også behov for en meningsfull hverdag. Bruken av
hagen kunne bli mer terapeutisk og kulturtiltak kunne bli mer målrettet ut fra pasientenes
behov (kapittel 9.1.3). Det ble foreslått å kartlegge disse pasientenes kulturuttrykk og utvikle
en pasientplan for hver enkelt i forhold til dette.
Pasientene hadde også behov for bestemte typer kompetanse på leder- og systemnivå. De
måtte kunne orientere seg om tjenestetilbudet og få behandlet sin sak på en riktig og god
måte. Tjenestebeskrivelser og god saksbehandling var viktige for dem.
Ansattes kompetanse
Yrkesgruppenes kompetanse ble kort beskrevet (kapittel 4.2). Eksisterende grunnbemanning
ble kartlagt i hjemmetjenesten (kapittel 7.2). Det ble avdekket at sammensetningen av
sykepleiere og hjelpepleiere / omsorgsarbeidere ikke samsvarte med pasientenes behov. Som i
andre kommuner i landet hadde det manglet et resonnement som kunne forklare riktig
sammensetning av yrkesgrupper ut fra kompetansebehovet. Andelen av hver yrkesgruppe var
tilfeldig. I Stokke kommunes hjemmetjeneste viste det seg at andelen sykepleiere og
hjelpepleiere / omsorgsarbeider var for lav i forhold til kompetansebehovet. En tredel av de
ansatte var ufaglærte, og dette var ikke tilfredsstillende for å kunne yte faglig forsvarlige
tjenester. Ved fravær viste det seg at det oftest ble leid inn vikar med lavere kompetanse enn
den som var fraværende (kapittel 7.2). Dermed fikk reell bemanning enda lavere
kompetansenivå enn det som var oppsatt i bemanningsplanen.
System med spesialsykepleier som koordinator for pasientgrupper med sammensatte behov
ble utviklet (kapittel 7.6 og 7.7). Formelle avtaler la til rette for godt og effektivt samarbeid og
dermed henting av kompetanse fra sykehus og andre etater som kirken og sosial- og
trygdekontor.
92