Stokkeprosjektet - Biblioteket - Høgskolen i Vestfold

delprosjekter. Delprosjektlederne var ledere og ansatte i kommunen, rådgiver ved
Sykepleierforbundet og høgskolelektorer og kunne derfor bidra med ulike perspektiver på
utfordringene. Det var her den viktige erkjennelsen kom fram om at det er pasientenes
situasjon, i hvilken grad den er stabil og avklart eller ustabil og uavklart, som avgjør
kompetansebehovet. Da alle var like opprådd for en forklaring på når det var behov for en
sykepleier og når det kunne være en hjelpepleier, måtte alle tenke nytt.
Stor bredde i Stokkeprosjektet – en risiko
Den betydelige brukermedvirkningen representerte en fare for utflytning og for stor bredde i
prosjektet. At det ble nøye kartlagt og planlagt hva Stokkeprosjektet skulle utvikle var viktig.
Den overordnede planen og målstyringen sikret at prosjektene utfylte hverandre og utgjorde et
hele. Samtidig var det avgjørende at all utvikling forholdt seg til nyere lovverk, politikk,
fagkunnskap og samfunnsutvikling innen helse. Resultatene i Stokke ble derfor ikke lokale og
tilfeldige løsninger.
Erfaringer fra evalueringen
Evaluator mente at Stokkeprosjektet samlet sett hadde tatt et langt skritt i riktig retning ved at
kommunen og høgskolen samarbeidet om utvikling. Men det var tegn på at tre års prosjekt og
elleve delprosjekter i en virksomhet hadde ført til prosjekttretthet. Det ble oppsummert at
nytteperspektivet i et samarbeidsprosjekt må være tydelig og nært i tid. Videre var det en klar
erfaring at evaluering bør gjennomføres etter at prosjekter er avsluttet og resultater har vært
implementert en tid. Grunnen til den lave svarprosenten på evalueringskjemaene var usikker.
Et senere prosjekt kan vurdere andre evalueringsmetoder. For eksempel kan deltakernes
oppfatninger om områder som ønskes utviklet registreres før og etter forbedringstiltak.
Endringer av oppfatninger gir da svar på effekt av prosjektet. Varige endringer kan registreres
ved å gjenta registreringene flere ganger.
99