laste ned teksten her - va-jus

Høyesterett fant her at leiegårdsstyrets formann, som på kommunens vegne inngikk avtale med denselvstendige oppdragstaker, ikke bare hadde en sterk oppfordring til å gjøre ham kjent medhelseforskriftene i Lier, som hadde klare bestemmelser for hvordan privetinnhold skulle håndteres ogdeponeres, men også til å presisere at forskriftene måtte følges, og til så langt som det var praktiskmulig sikre seg at de ble fulgt. Dette kunne for eksempel gjøres ved å sette som vilkår for betalingenav det ble dokumentert at massen var anbrakt på en måte som kunne godtas etter forskriften.Tilsvarende synspunkter vil kunne gjøre seg gjeldende der det fremmes et erstatningskrav fra en bondesom har mottatt slam som ikke tilfredsstiller slamkvaliteten, og dette skyldes at slamentreprenørensom avløpsverket har benyttet, i strid med den konkrete avtalen om anbringelse av slammet på annetegnet sted, har deponert det hos bonden.Domstolene vil antagelig undersøke om kommunen i et slikt tilfelle har gjort entreprenørentilstrekkelig kjent med slamforskriftens krav og gjort det tilstrekkelig klart hvordan det aktuelle partietmåtte deponeres for å tilfredsstille forskriftens krav. I vurderingen av ansvarsgrunnlag vil det ogsåmåtte foretas en vurdering av om bonden som mottok avløpsslammet, har vært i aktsom god tro mht.dets beskaffenhet.I begynnelsen 1990-tallet, før slamforskriften trådte i kraft, ble det store presseoppslag i forbindelsemed at Sarpsborg kommune leverte slam av dårlig kvalitet til en lokal bonde. Slammet, som ble leverttil en mellomlagringsplass disponert av bonden, var forurenset av kvikksølv som hadde lekket inn ikommunens avløpssystem fra grunnen rundt Borregaard.Avsløringen av dette førte til at Borregaard påtok seg ansvaret og bekostet henting av slammet på over100 tonn, som ble fraktet til Borregaards eget spesialdeponi for avfall inneholdende kvikksølv.Da dette var før slamforskriftens tid, ble situasjonen håndtert etter kommunehelsetjenestelovens regler.Selv om Borregaard tok ansvar i saken, førte dette til at Sarpsborg kommune i lang tid etterpå slet medå bli kvitt avløpsslammet sitt, da publikums tillit til at dette holdt seg innenfor dagjeldenderetningslinjer, var borte. Dette viser hvor kritisk det kan være for en kommune dersom det bliravdekket feil og mangler ved slammet. Sarpsborg kommune har siden innført den praksis at slammetblir analysert av godkjent laboratorium på de aktuelle parametere før slammet kjøres ut til bøndene.3.4.9.3 Forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfallForbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall trådte i kraft 1. juli 2009 ved en endring ieksisterende kapittel 9 i avfallsforskriften. Forbudet gjelder avfall med TOC-innhold over 10 % ellerglødetap over 20 %.Det er i forskriften eksplisitt gitt unntak fra forbudet for følgende fraksjoner- gateoppsop- forurenset jord og forurensede muddermasser- ristgods, silgods og sandfangavfall fra avløpsrenseanlegg- avløpsslam som ikke tilfredsstiller kvalitetskravene for gjødselvarerUnntaket er i tråd med de innspill som Norsk Vann har kommet med i høringsprosessen og innebærerat det fortsatt vil ligge til rette for en bærekraftig utnyttelse av avløpsslammet fra renseanleggene ijordbruket og på grøntarealer.145